Bloggarkiv

Skal vi bedømme Fantomet etter hva han utsettes for gjennom ti år med utgivelser, eller etter hvordan han kommer seg ut av knipen i én god historie?

Jeg kom til å tenke på det da vi diskuterte forskjellen mellom Lee Falks avisstriper og historiene Team Fantomen skrev for bladet. Tar vi 1985 som eksempel, begynte Falk på fire nye eventyr det året: to i dagstripene og to på søndagssidene. I det svenske bladet finner jeg 21 nye eventyr fra Team Fantomen, når jeg regner en todelt historie som én. Falk kunne holde oss i spenning i månedsvis med én historie. Bladet skulle stadig gi oss lyst til å lese den neste.

Slik jeg husker Falk på 80-tallet, tok han gjerne Fantomet, Sala og barna med på søndagstur, og iblant på en lengre utflukt. Særlig på søndagssidene kunne det bli riktig trivelig. Familien bodde jo sammen hos både Falk og Team Fantomen, men hos svenskene begynte eventyrene sjeldnere med en familietur.

Team Fantomen slapp å skille mellom dagstriper og søndagssider. Til gjengjeld trengte de variasjon fra blad til blad, og der synes jeg de europeiske historiemiljøene gjorde mye for serien. Med en av Fantomets forfedre i hovedrollen kunne de ta oss med til en annen tid, midt opp i konflikter det 21. Fantomet aldri kunne ha havnet i. De kunne fortelle et eventyr Falk neppe ville ha funnet på, og likevel kjente jeg igjen hans Fantomet.

Og så var det dette med hvor mye en mann kan tåle. Legger vi sammen alle slagene i hodet og alle skuddsårene gjennom ti år, burde vel Fantomet for lengst ha lagt opp. Men slik leste jeg aldri bladet. Et skuddsår kunne være alvorlig nok så lenge historien varte. Da jeg åpnet neste nummer, satt jeg ikke og lurte på om han hadde fått stingene ut. Sala og barna var der fremdeles. Blåmerkene behøvde ikke å være det.

Hos enkelte andre lisensutgivere har jeg iblant møtt en muskelbunt med ildsprutende pistoler. Det er sjelden den utgaven av Fantomet jeg får lyst til å lese om igjen. Jeg vil heller se hva han finner på når han står der i knipen. Akkurat der synes jeg Team Fantomen lå nærmere Falk enn de ofte får æren for.

Sensuelle omslag, tykke bøker og eksotiske miljøer. Det var vanskelig å unngå å legge merke til disse bøkene mot slutten av 1970-tallet, men jeg gikk stort sett forbi dem. Nå har jeg begynt å lure på om det kanskje er på tide å stoppe opp.

Flammen og blomsten av Kathleen E. Woodiwiss innledet Bladkompaniets Superstjerne-serie i 1977. Siden fulgte en lang rekke bøker som lovet kjærlighet og drama, med fortellinger fra andre tider og steder. Omslagene levnet gjerne liten tvil om lidenskapens plass i historien. Men hva mer fantes mellom permene?

Jeg tror neppe jeg har lest noen av dem. Kanskje én, langt tilbake, men jeg har for lite å bygge på til å mene særlig mye om innholdet. Det er nettopp det som gjør meg nysgjerrig. Hvor lett er det egentlig å gå forbi en hel bokhylle fordi man tror man allerede vet hva den inneholder?

Kjærlighetsromaner er et vidt spekter. Historiske miljøer, lange fortellinger og mennesker med innviklede liv er jo noe av det som også trekker meg mot andre romaner. Kanskje finnes det bøker her hvor eventyret, miljøet og menneskene har like mye å by på som kjærlighetshistorien? Og kanskje vil noen av dem vise seg å være akkurat slik omslagene fikk meg til å tro.

Det behøver jeg heldigvis ikke avgjøre på forhånd. Flammen og blomsten kunne være et sted å begynne, før jeg eventuelt ser videre på Superstjerne. Nesten femti år senere er det vel fortsatt lov å bli nysgjerrig.

Har du lest noen av disse bøkene? Hva husker du best – og er det en tittel du mener er verdt å hente fram igjen?

Hvorfor kjøper vi julehefter år etter år?

Jeg har aldri vært noen stor julehefteentusiast, men heftene hadde absolutt en plass i mangfoldet da jeg var yngre. Noen måtte vi ha, mens andre var et velkomment tilskudd til et ellers nokså magert hefteår.

Stomperud var populær. Knoll og Tott og Blondie ble også gjerne kjøpt, men det varierte litt hvem i slekta som kjøpte hva. Heftene sirkulerte, og jeg leste dem når jeg fant dem. At det skulle være jul, var verken noen vane eller betingelse for lesingen.

De amerikanske søndagsseriene møtte vi den gangen i ukebladene. Disse ble sjelden tatt vare på, og dermed forsvant også tegneseriesidene. Et julehefte ga anledning til å lese flere sider samlet, og kanskje møte igjen noe man hadde likt. Opptrykk hadde derfor en ganske opplagt verdi. Stoffet kunne være nytt for meg, eller det kunne være et gjensyn med noe jeg ellers ikke hadde tilgang til.

I dag synes jeg behovet for julehefter er langt mindre. Den som er interessert i slike serier, har andre muligheter til å finne lesestoff gjennom året. Likevel holder forlagene godt fast ved juleheftene. Jeg tror forklaringen i stor grad er at de fortsatt selger.

Hva er det som får oss i Norge til å kjøpe julehefter, ofte med mye opptrykk og de samme figurene, år etter år?

Det er interessant å se hvordan album som Poirot og utgivelser som Barndommens helter blir plassert sammen med juleheftene. Juleheftet ser dermed også ut til å være en måte å selge tegneserier på: En kjent plass i butikkene, på et tidspunkt da folk forventer å finne dem der.

Og det behøver slett ikke være negativt. Dersom julemarkedet bidrar til at vi får slike utgivelser på norsk, har det en verdi også for oss som ikke er særlig opptatt av juleheftetradisjonen. Særlig når det kommer nytt stoff, eller eldre serier som ikke allerede finnes i flere utgaver i bokhylla.

Kanskje kjøper noen først og fremst en tradisjon, andre følger bestemte figurer, og noen finner ganske enkelt noe de har lyst til å lese. For min del har det alltid vært innholdet som har telt mest. Et godt hefte er like godt i februar.

Men jeg lurer fortsatt: Hvor mye av det årlige juleheftekjøpet skyldes forventning til lesingen, og hvor mye skyldes at vi kjøper det samme som i fjor?

En kommentar til albumtilbudet i Norge og Danmark, november 2026.

Jeg er ingen stor samler av tegneserieblader og album, men det har likevel blitt en del serier gjennom årene. Det norske tilbudet av nye album har føltes nokså beskjedent i det siste, særlig når jeg ser etter den typen eventyr, western og spenning jeg kjenner fra Tempo og de klassiske albumseriene. Mange norske lesere har derfor vendt seg mot danske utgivelser.

En gjennomgang av årets tilbud viser likevel at det fortsatt skjer noe her hjemme. Lucky Luke, Sprint og Thorgal er blant navnene som holder stand, og norske Krüger & Krogh viderefører mye av gleden ved den klassiske albumfortellingen. I Danmark er bredden større innen dette feltet, med både nye eventyr og samlebøker som gir eldre serier nytt liv.

Det er nyttig å skille mellom nettopp disse to tingene. En ny bok er ikke nødvendigvis en ny historie. En samling av gamle favoritter kan være et godt tilbud, men det er noe annet enn å få en fortelling som ikke tidligere har vært tilgjengelig på norsk.

Et julehefte kan også være en albumnyhet

Juleheftene gjør dette skillet særlig aktuelt. Mange bygger på opptrykk, og det kan være hyggelige gjensyn. Men årets norske Hercule Poirot fra Egmont er mer interessant i denne sammenhengen: Her får vi nytt tegneseriestoff på norsk, selv om utgivelsen kommer som juleheftealbum.

Albumet samler «Den mystiske plumpuddingen» og «Mord på Orientekspressen». Agatha Christies fortellinger er naturligvis velkjente, men tegneserieutgavene gir en annen leseopplevelse. Poirot bør derfor være med når årets norske albumnyheter omtales. At han dukker opp sammen med juleheftene, gjør ham lett å overse i en vanlig bokoversikt.

Også «Barndommens helter» fra Egmont fortjener oppmerksomhet. Her møtes Fantomet, Lyn Gordon, Rip Kirby, Mandrake og Modesty Blaise i et julehefte med både nyheter og opptrykk. Ifølge omtalen jeg har lest, presenteres opptrykkene denne gangen uten inngrep fra forlaget i form av omklipping og redigering av stripene. At den opprinnelige stripeoppbygningen er bevart, gjør gjensynet ekstra interessant.

Noe av det som finnes på norsk

Dette er et utvalg fra 2026, med vekt på album og samlebøker:

• Lucky Luke 85: Kamerat cowboy – Egmont. Et nytt eventyr i den tradisjonelle formen, med bryggeristreik og Dalton-brødre.
• Lucky Luke 86: Dakota 1880 – Egmont. Appollo og Brünos friere hyllest til figuren, fortalt gjennom sju historier om en ung Luke på diligencen.
• Sprint: Skatten i San Inferno – Egmont. Lewis Trondheim og Fabrice Tarrins bidrag til Sprint-universet.
• Sagaen om Thorgal 23: Tusen øyne – Egmont. En innbundet samlebok med tre historier.
• Krüger & Krogh 5: I nasjonens tjeneste – Strand. Kortfortellinger fra agentenes oppdrag i 1960-tallets Oslo, samlet fra flere sammenhenger.
• Motstandsbarna 10: Krigen er ikke over – Qbus. Nytt bind i den fransk-belgiske serien fra andre verdenskrig.
• Hercule Poirot – julehefte 2026 – Egmont. To Christie-fortellinger i tegneserieform.
• Barndommens helter – julen 2026 – Egmont. Klassiske spenningsserier med både nyheter og opptrykk.

Et blikk mot Danmark

Blant årets danske utgivelser og høstens annonserte album finner vi:

• På sporet af Blueberry – et hyldestalbum – Cobolt. Historier og illustrasjoner fra 29 serieskapere, samlet i en bok på 128 sider.
• Blake og Mortimers klassiske eventyr 2: Den store pyramides mysterium – Cobolt. Jacobs’ klassiker i en ny samlebok med ny oversettelse og ekstramateriale.
• Natacha 23: På sporet af den blå spurvehøg – Zoom. Et nytt dansk album med Walthérys velkjente flyvertinne.
• Blåfrakkerne: Hestetyven – Zoom. Westernhumor med oppgitt utgivelsesdato 30. oktober.
• Tango 7: Magellans pil og Tango 8: Suluhavet – Zoom. Begge står som utkommet hos forlaget.
• Agatha Christie: Og så var der ingen og Hercule Poirot: Mordet på Roger Ackroyd – Zoom. To av høstens kriminalalbum.

For den som ser etter samlebøker, er også Blueberry – De samlede eventyr 8 fra Cobolt og Rødskæg 7 fra E-voke aktuelle. Begge kom i 2025 og skal ikke regnes som årets nyheter, men viser noe av det danske tilbudet som fortsatt er tilgjengelig.

Videre mot årsslutt er Sankt Lucky Luke annonsert til 5. november og 1629, del 2: Den røde ø til 10. november. E-voke har dessuten varslet Fantomet: Legenden vender tilbage 5, foreløpig uten fast dato. Bob Morane 6, Rødskæg 8 og Hermann – Alle de korte historier står derimot på planen for 2027.

Det finnes altså fortsatt noe å glede seg over, selv om man må lete flere steder enn før. For meg er ikke målet nødvendigvis å fylle alle hull i hyllen. Men muligheten til å finne en ny historie, eller få lest en gammel serie i en god samlet utgave, er fortsatt en viktig del av lesegleden.