Tempo – en gullalder for tegneserier i Norge

Kort om bladet

Tempo ble utgitt av Hjemmet fra oktober 1966 til august 1979. Det var et antologiblad: Hvert nummer inneholdt flere forskjellige tegneserier, i stedet for å være viet én hovedfigur. De tidlige heftene hadde 32 sider, og plassen ble fordelt mellom blant annet bilsport, kriminalmysterier, western, flygere, historiske eventyr og humor. Mark Breton preget omslaget på det første nummeret, mens innholdet ga leserne flere verdener å velge mellom.

Stoffet var i hovedsak oversatte franske og belgiske tegneserier, hentet fra miljøene rundt de store tegneseriebladene Le Journal de Tintin og Pilote. Disse bladene publiserte lange historier i avsnitt, ofte før de ble samlet i album. Fra Tintin-miljøet kom blant annet Mark Breton, Allan Falk, Dan Cooper og Bernard Prince. Asterix og Blueberry hadde sitt opphav i Pilote. Tempo samlet dermed stoff fra flere redaksjonelle miljøer; det var ikke bare en norsk utgave av ett utenlandsk blad.

Den norske utgivelsen hadde også et nært dansk motstykke i Fart og tempo, som senere fikk navnet Tempo. Seriene fikk norsk tekst, og flere hovedpersoner fikk navn norske lesere etter hvert tok som en selvfølge: Michel Vaillant ble Mark Breton, Ric Hochet ble Allan Falk, og westernserien Comanche ble kjent som Red Kelly.

De lange historiene gikk som regel over mange numre, med noen få sider av hver serie i uken. Ett hefte kunne derfor inneholde flere pågående eventyr, supplert med kortere innslag. For å få med seg en hel fortelling måtte man følge bladet videre. Senere albumutgaver ga mulighet til å lese historier sammenhengende som man først hadde møtt i små porsjoner.

Dette var noe av Tempos styrke. En leser kunne komme for bilene og oppdage en western, eller finne en kriminalserie mellom to historiske eventyr. Både fortellemåter og tegnestiler varierte. Bladet ga dessuten norske lesere tidlige møter med figurer som etter hvert fikk en stor plass utenfor Tempo, blant dem Asterix, Lucky Luke og Blueberry.

Mitt møte med Tempo

Jeg kjøpte ikke Tempo fast gjennom alle årene. Likevel leste jeg nok til å finne favoritter som har fulgt meg siden. Bladet ga meg både gode historier og en interesse for strek og farger som jeg har tatt med meg inn i mitt eget arbeid.

Å skrive om hele Tempo ville kreve langt mer plass enn én artikkel. For meg er det mer naturlig å fortsette med det som sitter igjen: seriene jeg festet meg ved, tegningene jeg likte, og noe av det jeg senere har forstått at jeg lærte av dem.

Først var det tegningene

Jeg likte tidlig serier med gode tegninger. Med det mente jeg særlig en ren og tydelig strek, gjerne med litt åpne flater. Bildene behøvde ikke være fulle av detaljer for å gjøre inntrykk. Det var noe tiltalende ved tegninger der figurene kom klart fram og det var luft rundt dem.

Allan Falk, Bruno Brazil, Franval og Ringo var blant de første favorittene mine. De var forskjellige serier, men alle hadde et visuelt uttrykk jeg festet meg ved. Tibet tegnet Allan Falk, William Vance stod bak tegningene til både Bruno Brazil og Ringo, og Édouard Aidans tegnet Franval. Det er ikke dermed sagt at de tegnet likt. Snarere viser utvalget at jeg kunne finne noe av den samme tydeligheten hos ganske forskjellige tegnere.

Allan Falk har beholdt en særlig plass hos meg. Serien har nok å by på til en egen artikkel, og den fortjener mer enn å bli presset inn i et kort avsnitt om Tempo. Her hører den med som en av seriene som var med på å forme forholdet mitt til bladet.

Allan Falks kriminalgåter, den moderne spenningen i Bruno Brazil og westernmiljøet i Ringo viser hvor forskjellig stoff denne tydelige streken kunne brukes til. Hos Vance kunne man møte både den moderne actionhelten og westernfiguren. Franval tilførte enda en variant av eventyret. Det visuelle var en inngang til historier som ellers kunne ha ganske forskjellige forutsetninger.

Det er heller ingen motsetning mellom en tydelig tegning og et dramatisk bilde. En klar kontur, en gjennomtenkt plassering av figurene og noen velvalgte detaljer kan fortelle mye. Åpne flater gir rom til det som faktisk skal merkes. Det er noe av det interessante ved å vende tilbake til slike sider med et blikk som også er opptatt av hvordan de er laget.

Det var også noe verdifullt ved at disse seriene stod sammen. Et blad som Tempo lot en oppdage forskjeller uten at en nødvendigvis satte ord på dem. Man kunne ganske enkelt merke at noen sider fristet mer enn andre, og etter hvert få sine egne favoritter.

Funcken og gleden ved tusjen

Senere kom også serier med et annet uttrykk til å bety mye. Liliane og Fred Funcken er et godt eksempel. Av seriene deres var det særlig Capitan og Doc Silver jeg fikk anledning til å bli kjent med i Tempo.

Doc Silver tiltalte meg blant annet fordi handlingen foregår rundt 1910. Her var det en bil med i en western! Det er et lite trekk som likevel gjør mye med opplevelsen av miljøet. Westernverdenen møter en nyere tid, og den blandingen synes jeg er spennende. Det gamle vesten står ikke helt stille; noe annet er på vei inn.

Roland de Born byr på en annen type eventyr, lagt til fransk musketertid. Og musketerer er jo alltid morsomt. Kårder og historiske omgivelser har sin egen tiltrekningskraft, og serien ga meg noe annet enn både western og moderne kriminalhistorier.

Men det ville være feil å si at det bare var innholdet som fikk meg til å like Funcken. Streken var en viktig del av gleden, særlig ansiktene. Av og til virker det nærmest som om tegnerne bare har lekt seg med tusjen. Det ligger en livlighet i uttrykkene som jeg setter stor pris på.

Ansiktene er viktige i denne sammenhengen. De trenger ikke være pene eller regelmessige for å være gode tegninger. En nese, en munn eller et markert øyeparti kan gjøre en person gjenkjennelig med svært få streker. Det som kan se ubesværet ut, rommer samtidig mye karakterisering. Hos Funcken kan dette gi de historiske miljøene en menneskelig livlighet som betyr like mye som kostymer og kulisser.

Jeg liker å tegne selv, og kanskje er det nettopp derfor jeg fester meg ved slikt. En tegning kan gi glede både gjennom det den viser, og gjennom måten den er gjort på. Hos Funcken synes jeg ofte at selve tegnegleden er synlig.

Buddy Longway – når alt treffer

Så er det Buddy Longway. Her synes jeg ganske enkelt at det meste treffer: tegningene, menneskene, forholdet mellom dem og stemningen i fortellingene.

Deribs westernserie har dessuten et pioner- og villmarksmiljø som tiltaler meg. Jeg finner noe av den samme tiltrekningen her som i Veien mot vest. Det handler om menneskene i dette landskapet, om tilværelsen deres og om forholdene de lever under, like mye som om selve eventyret.

I en western kan landskapet være mer enn en bakgrunn for handlingen. Avstander, vær og natur setter vilkårene for menneskene. Når dette får plass sammen med de nære forholdene mellom personene, blir det mulig å leve seg inn i en tilværelse, ikke bare følge en rekke oppgjør. Det er en nyttig inngang til å forstå hvorfor en serie som Buddy Longway kan oppleves annerledes enn andre westernserier.

Noen favoritter er lette å forklare med ett bestemt trekk. Bilen i Doc Silver er et slikt eksempel. Med Buddy Longway er det vanskeligere å trekke fram én ting og si at det er den som gjør utslaget. Helheten fungerer for meg. Det er en serie jeg blir glad i både å se på og å lese.

Fargene jeg tok med meg videre

Tempo har også hatt betydning for det jeg selv arbeider med. Jeg liker å tegne, og fargelegging har etter hvert blitt en profesjonell hobby. Mye av arbeidet mitt gjelder eldre Fantomet, og jeg har blitt særlig inspirert av fargebruken i Tempo. Selv om seriene er forskjellige, opplever jeg at mye av denne måten å tenke farger på lar seg overføre.

Et grep jeg har tatt med meg, er å la et helt motiv eller en figur få én samlet fargetone. Den kan være dempet og diffus, eller tydelig og kraftig. En mindre viktig figur kan tre tilbake i bildet, mens noe jeg ønsker å framheve, kan få en farge som gjør at blikket søker dit.

Da får fargen en oppgave i selve fortellingen. Den hjelper leseren med å se hva som er viktig, og kan samle et motiv som ellers ville konkurrert med resten av bildet. Alt behøver ikke få sin mest naturlige lokalfarge for at en tegneserierute skal fungere.

Den rene streken og de åpne flatene gir gode muligheter for slike valg. Fargeleggingen kan samle former, skille forgrunn fra bakgrunn og gi enkelte deler av bildet mer tyngde. Farge og tusj behøver ikke konkurrere om oppmerksomheten; de kan hjelpe hverandre.

Når jeg arbeider med eldre Fantomet, er dette en måte å ta inspirasjonen i bruk på. Teknikken overføres til et annet tegningsgrunnlag og må fungere sammen med det. Det er nettopp slike erfaringer som gjør at lesing og eget bildearbeid kan berike hverandre.

Denne bruken av farger har enkelte lesere oppfattet som uvanlig. Samtidig har den blitt både akseptert og berømmet. Det er hyggelig, særlig når det dreier seg om en teknikk jeg selv har hatt glede av som leser og senere fått lyst til å bruke.

På den måten har Tempo fortsatt å være med meg, lenge etter at de opprinnelige ukebladene sluttet å komme. Inspirasjonen ligger i valgene jeg gjør når jeg sitter med en stripe eller en side som skal fargelegges.

Et lite bidrag til gjensynet

Da Tempo ble relansert i bokform i 2014, var jeg så heldig å få ta del i noe av produksjonen. Jeg hadde samarbeidet med redaktøren tidligere og bidro som en slags «silent» rådgiver. Jeg oversatte også et par historier.

Det var moro å få bidra litt til et navn jeg hadde så mange gode leseopplevelser knyttet til. Rollen min var på sidelinjen, men den ga gjensynet en ekstra personlig betydning.

Jeg trenger ikke å ha fulgt hvert eneste nummer for å mene at Tempo representerte en gullalder. For meg ligger den i møtet med seriene, i tegningene jeg fortsatt setter pris på, og i fargene jeg har tatt med meg videre. Et blad jeg ikke alltid kjøpte, fikk likevel en varig plass både i lesingen og i mitt eget arbeid.

Flere figurer å vende tilbake til

Favorittene jeg har trukket fram, er bare en del av Tempo. Bladet ga også plass til en rekke andre viktige figurer og serier. Noen av disse kan bli utgangspunkt for egne artikler, med bedre plass til både skaperne, historiene og den norske utgivelseshistorien:

• Mark Breton – motorsport, biler og miljøet rundt løpene. En naturlig inngang til Jean Gratons kombinasjon av teknisk interesse og dramatikk.
• Bernard Prince – eventyr i fjerne strøk, med et mannskap og omgivelser som åpner for både action og sterke naturskildringer.
• Dan Cooper – fly og luftfartseventyr, og muligheten til å se nærmere på Albert Weinbergs tegninger og seriens møte med teknikk og geografi.
• Blueberry – en western som fortjener plass til å utforske samspillet mellom Jean-Michel Charliers fortellinger og Jean Girauds tegninger.
• Red Kelly – en annen viktig western fra Tempo, kjent som Comanche i original. En mulig artikkel kan også se på hvordan Greg og Hermann arbeidet sammen, både her og i Bernard Prince.
• Jugurtha – historiske eventyr som kan åpne for en samtale om forholdet mellom tegneseriefantasi og historisk bakgrunn.
• Asterix – humor, historie og ordspill, med mye å hente i både figurene og arbeidet med å gi dem norsk språkdrakt.
• Lucky Luke – western gjennom humor og karikatur, og et godt utgangspunkt for å se hvordan virkelige personer og forestillinger om Vesten blir til tegneserie.

Dette er ingen fullstendig fortegnelse eller rangering. Det er noen mulige veier videre inn i et blad som hadde langt mer å by på enn én leser behøvde å like like godt.