Leseglede på egne premisser

Jeg liker å lese mye forskjellig. At en bok eller en serie har fått dårlig ord på seg, gjør meg ikke nødvendigvis mindre nysgjerrig. Jeg vil gjerne lese selv før jeg gjør meg opp en mening. Det andre avskriver, kan ha noe å gi meg.

Slik begynte jeg å lese Sagaen om Isfolket. Den historiske rammen og de sterke personlighetene fanget interessen min, og de fem–seks første bøkene har jeg siden lest kanskje fem ganger. Det sier sitt om lesegleden de har gitt meg, uansett hvilket omdømme serien måtte ha.

Et par ganger kom jeg til bok 12 og 16. Lenger ute opplevde jeg flere gjenfortellinger av tidligere hendelser. Personene jeg var blitt kjent med og knyttet til, var borte, og det føltes som om fortellingen begynte på nytt. Da avtok interessen.

Sli er det også med en lang serie som Veien mot vest. Den startet jeg på, og er kommet til bok ni eller ti. Dette er ikke fordi resten av bøken er svakere, selv om det nok svinger litt, men jeg er litt mer opptatt av å lese fra pionertiden i Amerika, og selvsagt et ønske om variert lesing. Derfor har jeg nå tatt opp "begynnelsen" av Veien mot vest. les om det i artikkelen om familien Holts tidlige år.

Det er en beskrivelse av min leseopplevelse, og ingen vurdering av hele serien. Jeg har jo ikke lest alle bindene. Men at interessen avtok underveis, gjør ikke de første bøkene mindre verdifulle for meg. Jeg har vanskelig for å nedgradere bøker som gir meg lyst til å lese dem igjen.

Å finne ut selv

Andres vurderinger kan være interessante. De kan gjøre oss oppmerksomme på både kvaliteter og svakheter vi ikke har tenkt over. Likevel er det forskjell på å høre hva andre mener og å la deres dom avgjøre hva vi selv skal lese.

En bok behøver ikke være fremragende på alle områder for å gi en god leseopplevelse. Kanskje er det miljøet som trekker oss inn. Kanskje er det noen av personene, fortellergleden eller ganske enkelt lysten til å vite hva som skjer på neste side. Svakheter kan vi godt legge merke til samtidig som vi har glede av lesingen.

Derfor synes jeg det er synd om en hel type bøker blir avvist på forhånd. Det må være mulig å prøve seg fram og finne sine egne favoritter. Vi trenger heller ikke forsvare alt ved en bok fordi vi liker den.

«Jeg må ha alle først»

Det finnes også andre grunner til at lesingen blir utsatt. Når det er snakk om bok- og bladserier, sier mange at de må ha alle utgavene på plass før de begynner.

Det kan jeg forstå. I en lang, sammenhengende fortelling er det frustrerende å mangle fortsettelsen akkurat når man har mest lyst til å lese videre. Er enkelte bind vanskelige å få tak i, kan det være fornuftig å sikre seg dem.

Likevel er det ikke alltid nødvendig å ha hele rekken stående i hyllen. De første bøkene eller bladene kan være nok til å bli kjent med personene, miljøet og det fortellingen dreier seg om. Da har man også et bedre grunnlag for å vite om man ønsker å skaffe resten.

Hvor nøye rekkefølgen må følges, avhenger av serien. Noen fortellinger bygger tett på det som har skjedd tidligere. Andre gir større rom for å hoppe litt når man først har fått bakgrunnen på plass. Man kan gå glipp av detaljer eller få vite noe tidligere enn tiltenkt, men det er en avveining den enkelte leseren må kunne gjøre.

En serie er ikke alltid én fortelling

Ordet «serie» kan dessuten bety forskjellige ting. Det kan være én lang fortelling fordelt på mange bind, men også en rekke avsluttede historier med de samme hovedpersonene. Eller det kan være en utgivelse med preg av antologi, der ulike fortellinger er samlet under et felles navn.

Når hver bok står på egne ben, ser jeg liten grunn til å vente på alle. Et manglende bind behøver ikke ha noen betydning for utbyttet av de andre. Nummereringen forteller hvor boken hører hjemme i utgivelsesrekken, men ikke nødvendigvis at den må leses etter den foregående.

Det samme gjelder blader. Et blad kan inneholde avsluttede historier, føljetonger eller en blanding. Går et eventyr over flere hefter, er det naturlig å ønske seg alle delene av akkurat det eventyret. Det er likevel et langt sprang fra å ha en komplett fortelling til å måtte ha hver eneste utgave av bladet.

Har man en bok med en selvstendig historie liggende, kan man åpne den. Lesegleden i den blir ikke mindre fordi det finnes et hull et annet sted i samlingen.

Samlingen kan vokse underveis

Å samle er også en glede. Jakten på et manglende nummer og tilfredsstillelsen ved å få en komplett rekke på plass kan være en viktig del av interessen. Det er lett å forstå ønsket om å ha alle.

Men bøkene kan gjerne bli lest mens samlingen vokser. Kanskje fører lesingen til at vi får enda større lyst til å finne resten. Kanskje oppdager vi at noen få bind er tilstrekkelig, eller at interessen ligger et annet sted enn vi trodde.

For meg begynner det med nysgjerrigheten og lysten til å lese. Jeg vil gjerne gi en bok en sjanse, også når andre har dømt den ned. Og hvis en fortelling kan leses med utbytte allerede nå, synes jeg det er synd å la den vente til bokhyllen er komplett.

Samling kan også være forskjellig. De fleste føler nok at en samling må være en rekke bøker i mange bokhyller, og det er jo i og for seg bra nok. Jeg liker å ha en flott bok, men føler også at lesing er viktigere enn å telle rygger og vurdere trykk på papir. Derfor har jeg også stor glede av å lese bøker og tegneserier på digitale medier, ePub og PDF.

Det kan vise seg å være en av bøkene jeg får lyst til å lese flere ganger.