Tre serier i sporet av amerikansk historie

Kommentar i tilknytning til «Veien mot vest»-artiklene.

Et norsk omslag til Rio Grande ga anledning til å se nærmere på forbindelsen mellom tre serier: Wagons West, White Indian og Winning the West. På omslaget står Donald Clayton Porter, med tillegget «Forfatteren av Den nye verden». Porter-navnet leder videre til Noel B. Gerson, som også skrev som Dana Fuller Ross – navnet vi kjenner fra Wagons West.

Det er nærliggende å spørre om dette bare er forskjellige navn på beslektede fortellinger, eller om seriene inngår i en større sammenheng. For den som har fulgt «Veien mot vest»-artiklene, er et annet spørsmål minst like interessant: Gir de andre seriene noe av den samme lesegleden, eller tilbyr de en annen type fortelling?

Samme historiske interesse, separate fortellinger

Så langt jeg har kunnet finne, er dette tre separate serier, uten noen etablert forbindelse mellom personene eller handlingen. De deler interessen for amerikansk historie, kolonisering og ekspansjon vestover, men kan leses uavhengig av hverandre.

Serie	Første utgivelse	Handling og særpreg
Wagons West	1978	Begynner i 1837 med nybyggere på vei mot Oregon. En bred familiesaga med Whip Holt og etter hvert neste generasjon, der bosettingen av Vesten er rammen.
White Indian	1979	Begynner på slutten av 1600-tallet med Renno, en hvit gutt oppdratt blant senecaene. Følger ham og etterkommerne hans gjennom møtet mellom urfolk og kolonialsamfunnet.
Taming of the West	1983	Innledes med Pony Express. Nok en westernserie utgitt under Donald Clayton Porter-navnet.
Winning the West	1986	Tre bøker om begivenheter i 1800-tallets Vesten: Rio Grande, Fort Laramie og Union Pacific. Krig, militære konflikter og jernbanebygging står sentralt.

White Indian, som på norske omslag forbindes med «Den nye verden», begynte altså året etter Wagons West. I Gersons forfatterskap var dette parallelle prosjekter. Den ene serien tok utgangspunkt i nybyggertogene på 1800-tallet, den andre i en langt tidligere fase av amerikansk historie. Gerson skrev de første tolv White Indian-bøkene, før andre overtok.

Navnet på omslaget forteller ikke alt

Forfatterforbindelsen krever likevel en reservasjon. Både Dana Fuller Ross og Donald Clayton Porter ble brukt som forlagsnavn av flere forfattere. At Gerson skrev under begge navnene, betyr derfor ikke at alle bøker med disse navnene er hans.

Akkurat Winning the West er et eksempel på dette. James Reasoner, som selv arbeidet i det samme bokproduksjonsmiljøet, har ment at serien sannsynligvis ble skrevet av Gene Shelton, muligens med bidrag fra Hugh Zachary. Han uttrykker dette som usikkert. Det er derfor tryggere å omtale serien som utgitt under Porter-navnet enn uten videre å føre Rio Grande opp som en Gerson-roman.

Dette gjør også sammenligningen interessant: Seriene tilhører et beslektet utgivelsesmiljø, men forskjeller i fortellermåte kan skyldes både ulike serieideer og ulike forfattere.

Hvordan står de som lesestoff?

Her bygger sammenligningen på omtaler og leserreaksjoner, ikke på at jeg selv har lest alle tre seriene. Grunnlaget er best for de første bøkene i Wagons West og White Indian, og langt svakere for Winning the West.

Wagons West ser først og fremst ut til å leve på personkretsen og lysten til å følge den videre. Omtaler av Independence! fremhever en lettflytende fortelling, historiske detaljer og mange små hendelser som holder handlingen i gang. Kjærlighet, motsetninger og personlige forviklinger har betydelig plass. Familiesagaen er minst like viktig som selve reisen.

Samtidig kan handlingen oppfattes som forutsigbar, personene som stereotype og løsningene som vel bekvemme. En anmelder som påpeker nettopp dette, ender likevel med å ville lese neste bok. Det sier noe vesentlig om underholdningsverdien: Man kan se svakhetene tydelig og likevel trives svært godt i selskap med personene.

White Indian har et tydeligere utgangspunkt i helteeventyret. Renno vokser opp mellom to verdener, og spørsmål om tilhørighet, lojalitet og kulturmøter gir fortellingen retning. Omtaler av førsteboken trekker frem personene, skildringene av levemåten hos både nybyggere og urfolk og et gjennomgående godt tempo.

Det finnes også innvendinger. En leser savner mer dialog og synes handlingen i for stor grad blir beskrevet. Andre peker på at Renno er usedvanlig dyktig på nær sagt alle områder. Den som liker den store eventyrhelten, kan finne mye å glede seg over her; den som ønsker sammensatte svakheter og nøktern realisme, kan lettere bli stående utenfor.

Enkelte lesere mener dessuten at etterkommerne ikke fenger like sterkt som den opprinnelige Renno. En svært negativ profesjonell omtale av bind 24 viser at heller ikke alle de senere bøkene ble godt mottatt. Det er ikke grunnlag for å dømme hele serien ut fra ett sent bind, men de første bøkene bør få stå på egne ben – særlig fordi serien også skiftet forfatter underveis.

Winning the West er vanskeligere å plassere kvalitetsmessig. Handlingsbeskrivelsene peker mot mer avgrensede historiske westernfortellinger: Rio Grande om borgerkrigen i sørvest og Kit Carson, Union Pacific om jernbanebyggingen. Det antyder større vekt på konkrete konflikter og historiske begivenheter enn på en lang familiesaga.

Dette er likevel en forventning ut fra emnene, ikke en sikker vurdering av utførelsen. Det finnes for få utførlige omtaler til å rangere serien forsvarlig mot de to andre. Et lite antall gode leservurderinger er heller ikke tilstrekkelig til å gjøre den bedre eller dårligere enn Wagons West og White Indian.

Tre mulige innganger

For den som først og fremst liker å følge familier og en stor personkrets gjennom et historisk landskap, virker Wagons West som det mest nærliggende valget. White Indian tilbyr en tidligere historisk ramme og et mer konsentrert helteeventyr, før også den utvikler seg til en fortelling om flere generasjoner. Winning the West kan være aktuell når interessen samler seg om bestemte sider ved 1800-tallets Vesten.

Poenget med å se dem sammen er derfor ikke å kåre en vinner. Det er å vise hvilke muligheter som åpner seg ved siden av «Veien mot vest», og samtidig rydde litt i forbindelsen mellom titlene og navnene på omslagene. Likheten i utgivelsesmiljø og historiske interesser betyr ikke at man får den samme leseopplevelsen.