Willy på eventyr – fra ukeblad til gjensyn

Da jeg var liten, helt på begynnelsen av 1960-tallet, var det først og fremst gjennom ukebladenes tegneseriesider jeg fikk møte tegneseriene. De voksne leste for meg fram til jeg kunne lese selv, og jeg tok gjerne for meg det som var tilgjengelig.

Da jeg var omkring sju år, flyttet vi. Dermed kom også flere ukeblader inn i bildet, og med dem nye serier å oppdage. Ved siden av Donald, Trixi og Stomperud var det særlig én jeg festet meg ved: Willy på eventyr.

En gammel serie i ny skikkelse

Willy hadde allerede en lang historie bak seg da jeg oppdaget ham. Røttene lå i den britiske serien Rob the Rover, skapt av Walter Booth i 1920. Den kom til Skandinavia i 1920-årene, og etter at den britiske serien opphørte under krigen, førte danske Harry Nielsen eventyrene videre. Men den Willy jeg ble kjent med, tilhørte en senere periode.

I 1956 fikk serien nytt liv i danske Familie Journalen, med Tage Andersen som tegner og Aage Grauballe som manusforfatter. Samarbeidet deres varte fram til 1977. De beholdt formen med fortellende tekst under bildene, slik at både handling og samtaler ble formidlet uten snakkebobler. Tegningene fikk dermed god plass som selvstendige bilder.

Til norske lesere kom denne versjonen i Skippern nr. 31 i 1957. Fra 1959 fortsatte den i Allers, hvor den gikk fram til 1973. Det var altså en etablert serie jeg kom inn i, med en forhistorie jeg den gangen ikke kjente.

Hos Andersen og Grauballe møttes den tradisjonelle eventyrfortellingen og en fantasifull teknisk verden. Willy, Jonna og onkel Hans beveget seg mellom farlige oppdrag og fremmede miljøer, med den flygende maskinen SM4 som et av seriens mest særpregede innslag. Tage Andersens tegninger ga denne verdenen et tydelig visuelt preg. Mennesker, bygninger og maskiner var utført med en realistisk strek, også når motivene tilhørte fantasien. Farkostene hadde former og detaljer som gjorde dem interessante å studere. Framtidsteknikken fikk en synlig, konkret utforming.

Dette er min Willy

De første eventyrene i denne versjonen foregår på jorda, blant annet hos bortgjemte folkeslag i utilgjengelige fjell og med oppdrag for etterretningen. Senere oppdages en trussel utenfra, SM4 blir gjort klar for romferder, og handlingen flytter ut mellom planetene. For meg er det her den virkelig gjenkjennelige Willy begynner. Dette er min Willy.

Planetene kunne ligne jorda, med samfunn og miljøer det var lett å kjenne igjen, samtidig som mye var fremmed. Willy og vennene møtte pirater, opprør og fangeleirer. Andre steder støtte de på verdener som minnet om tidligere stadier i jordas historie. Kjempestore edderkopper og veldige kjøttetende planter bidro til at det stadig var nye farer å oppdage.

Som barn tenkte jeg neppe over hvordan disse fortellingene var bygd opp. Senere har det slått meg hvor mye av det jordiske som fulgte med ut i verdensrommet. Enkelte framstillinger av fangeleirer minnet meg om det vi har fått fortalt om konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Selv soldatenes hjelmer kunne gi slike assosiasjoner. Det er en likhet jeg har lagt merke til ved senere lesing, og som gir eventyrene en mørkere klang enn jeg oppfattet som liten.

En farkost som kunne det meste

SM4 fortjener litt ekstra plass. Farkosten var nærmest en flygende kule, omgitt av en vinge som gikk som en ring rundt skroget. Den hadde noe av den flygende tallerkenen over seg, men også et utseende helt for seg selv. For en ung leser på 1960-tallet var dette en maskin å undre seg over. Den kunne fly fort, manøvrere på en femøring og bli stående stille i lufta. Etter hvert fikk jeg også se at den kunne bevege seg under vann. Det var nesten ikke grenser for hva SM4 kunne brukes til. Jeg ble så glad i denne farkosten at det var litt sørgelig da senere modeller, SM5 og SM6, overtok.

Som en liten kuriositet husker jeg også framtidstroen mot slutten av 1960-årene. Vi var mange som trodde at svevende biler, strålepistoler og romferder av det slaget Willy drev med, kunne høre til virkeligheten rundt år 2000. Det føltes langt fram, og det var lett å forestille seg at teknikken ville rekke dit. Å lese Willy i dag er derfor også et gjensyn med noe av det vi den gangen ventet oss av framtiden.

Rompirater og ukentlige porsjoner

For dem som kjenner serien, kan jeg plassere mitt første møte omtrent der «Rompiratene» begynner. Her var det romstasjoner utenfor fremmede planeter, soldater med strålepistoler og biler av alle slag – bare uten hjul. De svevde. Samtidig var det branner, drap og andre voldsomme hendelser. Det manglet ikke på dramatikk.

Særlig én undervannsepisode festet seg. SM4 lå på havbunnen, og en dykker forsøkte å knuse et vindu. En hai var også med i bildet. Det var nesten ikke måte på hva som kunne skje, og for en liten leser var det mye å ta inn.

Slik handling under vann er alltid spennende, og ikke minst svært dramatisk. Mesterlig tegnet her.

Tegningene tiltalte meg spesielt. Jeg var ennå for ung til å ha særlig bevisste tanker om tegnestiler, men jeg likte det jeg så. Romstasjonene, svevebilene og SM4 gjorde denne verdenen spennende å følge med på.

Det var gode tider, selv om jeg bare fikk en liten porsjon av historien én gang i uken, omtrent en halvside i Allers. Da heftet Rompiratene kom ut, fikk jeg endelig anledning til å lese et lengre stykke i sammenheng. Sidene hadde jeg allerede sett i Allers, men det spilte ingen rolle. Jeg leste og leste.

Så, etter noen få år, var det plutselig slutt. Jeg vet fremdeles ikke helt hva som skjedde, men Willy forsvant fra hverdagen min.

Tilbake til Willy

Mange år senere fant jeg et dansk hefte med serien. Dessverre var innholdet fra en langt senere periode enn den jeg husket, men funnet viste i det minste at det var håp om å finne tilbake til Willy.

Og håpet var berettiget. Enda noen år senere annonserte Kjell Steen at han ville gi ut hele serien til Tage Andersen i bokform i Norge. Det var et stort løfte, og all ære til ham: Han gjennomførte det. Jeg har nå serien komplett og kan lese både det jeg husker fra barndommen, og alt jeg den gangen gikk glipp av. Det er nok ikke få nostalgikere som har kost seg med disse bøkene. Jeg er i alle fall en av dem.