Western lever videre – på kino og TV

Et tilbakeblikk på westernfilmer og -serier fra de siste tjue årene.

Selv om jeg ikke har vært den mest trofaste kinogjengeren når det gjelder western, har jeg nok fått med meg en god del av det som har blitt laget gjennom årene. Det har vært både TV-serier og filmer jeg har satt stor pris på. Spesielt likte jeg Alias Smith and Jones, med den litt lettere tonen og de to sjarmerende hovedpersonene. Centennial gjorde også inntrykk. Senere har jeg likt Hell on Wheels, og blant de nyeste seriene har særlig 1883 og fortsettelsen 1923 falt i smak.

Når det gjelder filmer og miniserier, kommer jeg selvfølgelig ikke utenom Lonesome Dove. Men den er fra 1989, og både den, Centennial og Alias Smith and Jones er for gamle til denne gjennomgangen. Spørsmålet er derfor: Hva har egentlig blitt laget av western de siste tjue årene, og hva har vært populært? La oss se.

Westernen forsvant ikke

Det er lett å få inntrykk av at westernfilmen hører fortiden til. De gamle kinofilmene med John Wayne, James Stewart og Randolph Scott kommer ikke lenger i samme strøm, og TV-kanalene fylles ikke med ukentlige episoder av Bonanza, Gunsmoke og Rawhide. Men westernen har slett ikke forsvunnet. Den har snarere funnet nye former, og kanskje er det nettopp på TV den har hatt størst suksess de siste årene.

Noe av forklaringen er at dagens serier har plass til lange historier. En familie kan følges gjennom flere generasjoner, en jernbane kan bygges gjennom fem sesonger, og en konflikt om jord kan få utvikle seg over mange episoder. Det er ikke så ulikt de store westernromanene og familiesagaene som tidligere ble filmatisert som miniserier.

Yellowstone og familien Dutton

Den største TV-suksessen er vanskelig å komme utenom: Yellowstone (2018–2024), med Kevin Costner som ranch-eieren John Dutton. Her er vi riktignok i vår egen tid, men mye av innholdet er velkjent fra eldre westernfilmer. Det handler om jord, eiendomsrett, familielojalitet, makt og mennesker som er villige til å gå langt for å beholde det de mener er sitt.

For meg er likevel forhistoriene mer interessante som western. 1883 (2021–2022) følger Dutton-familiens reise vestover med et vogntog. Sam Elliott er med, og det gjør ikke akkurat westernstemningen dårligere. Her finner vi nybyggere, farlige elver, store sletter og en reise der ikke alle kommer fram. Det er stoff som kunne ha vært hentet fra en klassisk western, men fortalt med den plassen en moderne TV-produksjon kan tillate seg.

1923 (2022–2025) tar historien videre til en ny generasjon, med Harrison Ford og Helen Mirren i sentrale roller. Vesten er i ferd med å forandre seg. Den gamle ranchkulturen eksisterer fremdeles, men møter nye økonomiske og politiske krefter. Disse seriene viser også hvor populært det har blitt å fortelle én stor historie på tvers av flere produksjoner.

Jernbanen, lovmennene og de lovløse

Hell on Wheels (2011–2016) er en annen serie jeg gjerne trekker fram. Utgangspunktet er byggingen av den transkontinentale jernbanen etter borgerkrigen. Det gir oss en hel liten verden av arbeidere, lykkejegere, soldater, forretningsfolk og forbrytere. Jernbanen blir både et symbol på fremskritt og en kilde til konflikter. Serien er røff, men har mye av den gamle westernens fortellerglede.

Blant andre TV-serier fortjener Godless (2017) oppmerksomhet. Det er en avsluttet miniserie på sju episoder, lagt til et lite samfunn der kvinnene er blitt sittende igjen etter en gruveulykke. Når en farlig bande nærmer seg, har vi alle ingrediensene til en western med et litt annerledes utgangspunkt.

Billy the Kid (2022–2025) vender tilbake til en av de mest brukte skikkelsene i westernhistorien. Det er fascinerende hvor mange ganger Billy, Wyatt Earp og andre berømte navn kan dukke opp på film og TV. Hver generasjon får tilsynelatende sin versjon av dem.

Lawmen: Bass Reeves (2023) tar for seg en virkelig lovmann som lenge fikk mindre oppmerksomhet enn de mest kjente revolvermennene. The English (2022), med Emily Blunt, er en mer særpreget og dyster fortelling. Og i American Primeval (2025) er Vesten et brutalt sted, langt fra de romantiske forestillingene mange av oss vokste opp med.

Det finnes også moderne westernserier som Longmire (2012–2017) og Justified (2010–2015). De har ikke diligencer og salooner i vanlig forstand, men slektskapet med westernen er tydelig: en lovmann, et lokalsamfunn og konflikter der den formelle loven ikke alltid er nok.

Da TV-filmen fortsatt hadde plass

I den første delen av tjueårsperioden kom det fortsatt produksjoner som minner om de store westernminiseriene fra tidligere tiår.

Broken Trail (2006), med Robert Duvall og Thomas Haden Church, er kanskje det beste eksemplet. To menn driver en hesteflokk gjennom Vesten og blir involvert i skjebnen til en gruppe unge kvinner. Det er en rolig og tradisjonell fortelling, med god plass til landskap og menneskene som ferdes der. For den som liker den gamle westernstilen, er den verdt å få med seg.

Comanche Moon (2008) har en særlig forbindelse til Lonesome Dove. Den bygger også på Larry McMurtrys bøker og viser Woodrow Call og Augustus McCrae som yngre menn. Den når kanskje ikke opp til den opprinnelige miniserien, men det er hyggelig å vende tilbake til dette universet.

Hatfields & McCoys (2012), med Kevin Costner og Bill Paxton, ble en stor TV-suksess. Familiefeiden er historisk, og selv om handlingen ikke er en typisk cowboyfortelling, har den mye av westernens konflikter og miljø. Klondike (2014) og Texas Rising (2015) er andre eksempler på at historiske fortellinger fra den amerikanske frontieren fortsatt finner veien til TV.

Western på kino – de store filmene

På kino har det vært færre westernfilmer enn i sjangerens storhetstid, men enkelte har nådd et betydelig publikum.

3:10 to Yuma (2007), med Russell Crowe og Christian Bale, er en nyinnspilling av filmen fra 1957. En vanlig mann påtar seg å eskortere en farlig forbryter til toget. Det er et enkelt og effektivt utgangspunkt, og nettopp slike historier minner oss om hvor godt den klassiske westernformen fortsatt kan fungere.

Appaloosa (2008), med Ed Harris og Viggo Mortensen, går enda tydeligere i den tradisjonelle retningen. To lovmenn forsøker å skape orden i en by som kontrolleres av en mektig ranch-eier. Her er det vennskap, lojalitet og en dose tørr humor, uten at filmen trenger å finne opp westernen på nytt.

True Grit (2010) ble en stor suksess. Coen-brødrene laget en ny filmatisering av romanen som tidligere hadde gitt John Wayne en av hans mest kjente roller. Jeff Bridges spiller Rooster Cogburn, og fortellingen om den unge jenta som vil finne farens morder, fungerer fortsatt utmerket.

Så har vi Django Unchained (2012) og The Hateful Eight (2015), begge av Quentin Tarantino. Her er det en helt annen tone: voldelig, ironisk og til tider nærmest grotesk. Django ble dessuten en av de største kommersielle westernsuksessene i nyere tid. At slike filmer trekker et stort publikum, viser hvor mye sjangeren kan romme.

The Revenant (2015), med Leonardo DiCaprio, ble også en stor internasjonal suksess. Det er mer et overlevelsesdrama fra grenselandet enn en tradisjonell cowboyfilm, men landskapet, tiden og kampen for å overleve plasserer den naturlig i utkanten av westernsjangeren.

The Magnificent Seven (2016) var enda en nyinnspilling, denne gangen av klassikeren fra 1960. Filmen har fart og stjerner nok, men viser også hvor vanskelig det er å gjenskape noe av særpreget ved de gamle favorittene.

Blant de mer alvorlige filmene finner vi The Homesman (2014), Hostiles (2017) og The Sisters Brothers (2018). De er forskjellige, men har til felles at de ikke fremstiller livet i Vesten som noe enkelt eventyr. The Ballad of Buster Scruggs (2018) går en annen vei, med seks historier som veksler mellom humor, tragedie og det absurde.

I News of the World (2020) spiller Tom Hanks en mann som reiser rundt og leser nyheter for folk etter borgerkrigen. The Power of the Dog (2021) er mer et psykologisk drama i ranchmiljø, mens The Harder They Fall (2021) byr på en langt mer actionpreget western. De to sistnevnte ble særlig kjent gjennom strømmetjenestene.

Killers of the Flower Moon (2023), regissert av Martin Scorsese, er ikke en klassisk western, men et historisk kriminaldrama om overgrep mot osagefolket i Oklahoma. Den viser hvor nært westernhistorien også ligger noen av de mørkeste kapitlene i amerikansk historie.

Kevin Costner prøver igjen

Kevin Costner har en spesiell plass i moderne western. Han har vært med på å holde sjangeren levende både som skuespiller og regissør. Open Range fra 2003 faller akkurat utenfor denne oversikten, men jeg synes den fortjener å nevnes likevel. Det er en av de nyere filmene som tydeligst viderefører den klassiske westerntradisjonen.

Med Horizon: An American Saga – Chapter 1 (2024) forsøkte Costner seg på noe enda større: en omfattende fortelling om nybyggerne og ekspansjonen vestover. Filmen ble ingen stor kinosuksess, men ambisjonen er interessant. Han vil fortelle westernhistorie i bredt format, med mange personer og parallelle handlinger. Det er en type prosjekt som minner mer om de store historiske sagaene enn om en vanlig spillefilm.

Er den gamle westernen borte?

Jeg tror ikke det. Men den har endret karakter.

I de gamle TV-seriene var det ofte én hovedperson, én konflikt og en avslutning før rulleteksten. Nå kan én konflikt strekke seg over en hel sesong, og en families historie kan fortsette gjennom flere generasjoner. Det gir større muligheter, men det betyr også at den enkle, avsluttede westernfortellingen er blitt sjeldnere.

Det er også mindre selvfølgelig hvem som er helten. Den klassiske lovmannen er ikke alltid så lovlydig, og nybyggernes fremgang fortelles oftere sammen med historien om dem som mistet land og livsgrunnlag. Det gjør ikke nødvendigvis fortellingene bedre, men det gir dem andre perspektiver.

Samtidig er det noe som består. Vi vender stadig tilbake til de store landskapene, reisen vestover, små samfunn langt fra myndighetene, vennskapet mellom to menn og spørsmålet om hva et menneske gjør når det virkelig gjelder.

For min egen del er det nok 1883, 1923 og Hell on Wheels som best viser hvorfor jeg fortsatt liker western på TV. Og når jeg ser på filmene, er det gjerne de mer tradisjonelle fortellingene, som 3:10 to Yuma, Appaloosa og True Grit, som vekker størst interesse.

Kanskje er det derfor jeg stadig vender tilbake til Lonesome Dove, selv om den er for gammel til å høre med her. En god western trenger ikke først og fremst store revolveroppgjør. Den trenger mennesker vi har lyst til å følge, og en fortelling som gir oss lyst til å bli med dem et stykke videre på veien.