Tarzan – fra julehefter til avisstriper

Tarzan hadde en bredere plass i min leseverden enn Sølvpilen, selv om heller ikke Tarzan-bladet ble noe jeg samlet på som gutt. Jeg lånte det hos venner og leste nok en del, men det fikk ingen særlig betydning som fast lesestoff. Figuren kjente jeg likevel godt. Juleheftene gjorde inntrykk, og det ble også noen av bøkene. Senere kom interessen for eldre avisstriper og for de forskjellige tegnernes måter å framstille ham på.

Filmene var ingen del av dette for meg som gutt. Min Tarzan hørte hjemme på papiret, og kanskje er det nettopp derfor tegnerne har fått så stor betydning for hvordan jeg opplever ham.

Det begynte med en bokfigur

Tarzan ble skapt av amerikaneren Edgar Rice Burroughs og møtte leserne i magasinet The All-Story i 1912. Den første fortellingen, Tarzan of the Apes, kom i bokform i 1914. Historien om gutten som mister foreldrene og vokser opp blant aper i Afrika, ble begynnelsen på en lang rekke eventyr.

Utgangspunktet er velkjent, men romanskikkelsen har mer bakgrunn enn man får inntrykk av gjennom et tilfeldig møte med jungelhelten. Tarzan er også John Clayton, med en engelsk adelig familiehistorie. Oppveksten, forbindelsen til apene, møtet med Jane og forholdet til menneskenes verden gir figuren en historie som følger ham videre.

Burroughs bygget dessuten et eventyrunivers som kunne romme langt mer enn jungel og ville dyr. Glemte samfunn, skjulte byer og fantastiske riker ble en del av fortellingene. Det er et oppdiktet eventyrlandskap med Afrika som utgangspunkt, der fantasien stadig åpner nye dører. Den vanlige hovedrekken teller 24 bøker, medregnet to som kom etter forfatterens død.

Jeg leste den første boken som gutt, naturligvis, og et par til. Det var ikke mange sett opp mot hele serien, men de var viktige. Bøkene ga meg bakgrunn og supplerte det jeg allerede visste om figuren. Jeg synes de betyr mye for forståelsen av hele Tarzan-universet. Tegneseriene kunne bringe meg rett inn i et nytt eventyr; bøkene ga meg mer av grunnlaget for hvem Tarzan var.

Den barske Tarzan i juleheftene

I Norge hadde Tarzan fått sitt eget julehefte allerede i 1947. Da jeg møtte disse heftene tidlig og midt på 1960-tallet, var det særlig John Celardos Tarzan som festet seg. Slik jeg husker dem, var heftene gjerne satt sammen av dagstriper, nå presentert i farger.

Dette var en barsk, nesten grim Tarzan. Tegningene gjorde framstillingen direkte og dramatisk, og det var noe ved dette uttrykket som passet figuren for meg. Det er ikke bare handlingen jeg husker, men følelsen tegningene ga den.

Celardo arbeidet med både dagstriper og søndagssider fra 1954 og fram til overgangen til Russ Manning i 1967–68. Han var dermed en av tegnerne som preget Tarzan gjennom mange år, også for lesere som møtte materialet senere og i helt andre utgivelsesformer enn avisene det opprinnelig var laget for.

Avisserien hadde allerede en lang historie. Hal Foster tegnet den første amerikanske avisstripeversjonen av Tarzan of the Apes i 1929. Søndagssidene kom til i 1931, først med Rex Maxon, før Foster overtok. Senere satte blant andre Burne Hogarth, Bob Lubbers, Celardo og Manning sine tydelige preg på serien. Tarzan beholdt navnet og bakgrunnen, men uttrykket kunne forandre seg betydelig med tegneren.

Bladet jeg aldri samlet på

Det norske seriebladet kom i 1965, først i Jungelserien, og fortsatte gjennom forskjellige forlag i mange år. Det var en annen vei inn til Tarzan enn juleheftene. Her møtte norske lesere blant annet materiale fra den amerikanske hefteproduksjonen hos Dell og Gold Key.

Dell fikk en egen, løpende Tarzan-tittel i 1948, og Gold Key videreførte den fra 1962. Gaylord Du Bois var en sentral manusforfatter, og Jesse Marsh tegnet serien gjennom en lang periode. Senere kom blant andre Russ Manning og Doug Wildey. Da DC overtok den amerikanske utgivelsen i 1972, fikk Joe Kubert en sentral rolle. Det er derfor nyttig å skille mellom avisseriene og historiene som ble laget for seriehefter, selv om norske utgivelser kunne bringe leserne i kontakt med begge deler.

Jeg ble aldri noen fast samler av det norske bladet. Det betyr likevel ikke at det manglet gode historier. Noen av dem var svært gode, og én fortelling står fortsatt særlig sterkt.

Doug Wildeys reise til Pellucidar

Den tredelte historien bygget på Tarzan at the Earth’s Core er for meg et høydepunkt. Doug Wildey tegnet den, med Gaylord Du Bois’ bearbeiding av Burroughs’ roman. Den sto i amerikanske Tarzan nr. 179–181 fra Gold Key i 1968. Jeg husker fortsatt numrene og mener jeg har de amerikanske heftene et sted.

Her går reisen til Pellucidar, Burroughs’ verden på innsiden av en hul jord. Tarzan kommer inn i et landskap med forhistoriske skapninger, fremmede folk og farer som fører eventyret langt utenfor den vanlige jungelrammen. Romanen knytter dermed Tarzan til en annen av Burroughs’ serier og viser hvor vidt dette universet kunne strekke seg.

For meg er Wildeys tegneserieversjon helt fantastisk. Den er også et godt eksempel på at en enkelt historie kan sette seg fast, selv om bladet som helhet aldri blir en del av den faste samlingen. Jeg trenger ikke ha samlet hele rekken for å sette stor pris på akkurat disse tre heftene.

Tegningene må gjerne være litt røffe

Som voksen har jeg lest mer av de eldre søndagssidene og dagstripene, og jeg liker de fleste av tegnerne. Men Russ Manning har jeg aldri blitt helt fortrolig med. Både figurene og omgivelsene blir litt for glatte for min smak. Jeg foretrekker gjerne en røffere og mindre polert framstilling.

Joe Kubert var god. Hans urolige, kraftfulle strek ga Tarzan og verden omkring ham en råhet som tiltaler meg. Hos ham kan bevegelse, skygger og markerte penselstrøk gjøre mye av arbeidet med å bygge dramatikken.

Dette er en smakssak. En klar og tydelig strek kan jeg sette stor pris på, men Tarzan behøver ikke se velstelt ut. Det røffe uttrykket er en del av det jeg liker, og minnene om Celardos dramatiske julehefter hører med i dette bildet.

Da Fantomet inspirerte Tarzan

En morsom forbindelse til en annen av mine favoritter finnes i «Jungelens herre», en historie fra den svenske Fantomet-produksjonen, utgitt på norsk i Fantomet nr. 4/1999. Her møter vi en rekrutt i Jungelpatruljen som aldri blir noen særlig god patruljemann. På en ekspedisjon i jungelen møter han derimot Fantomet, og dette møtet gjør et varig inntrykk. Rekrutten er Edgar Rice Burroughs, og opplevelsene gir ham ideen til Tarzan-bøkene.

Det er en fantasifull og meget morsom lek med litteraturhistorien. Jeg fikk dessuten et lite gjensyn med historien da jeg var med på å redigere nyutgaven i 2025, med en smule oppusset språk.

Et gjensyn som fortsetter

Tarzan fikk også et omfattende liv på film, helt fra stumfilmen i 1918. Johnny Weissmullers filmer fra 1930- og 40-tallet ble særlig viktige for det populære bildet av figuren. For mange var det nok filmene som først gjorde Tarzan kjent. Min egen vei gikk gjennom bøker og tegneserier.

Da jeg arbeidet for Comics Revue, kom jeg i kontakt med mer av det eldre Tarzan-materialet og flere av tegnernes versjoner. Det ble en fortsettelse av en interesse som hadde begynt lenge før, men som aldri hadde vært avhengig av at jeg kjøpte hvert blad.

I dag koser jeg meg med forskjellig Tarzan når det passer slik. Bøkene ga bakgrunn, juleheftene satte sterke visuelle spor, og senere har avisseriene gitt nye møter med figuren. Og blant alle disse møtene finnes fortsatt Doug Wildeys reise til Pellucidar – tre hefter jeg husker svært godt.