Sølvpilen – et blad jeg kjente fra sidelinjen

Sølvpilen var et av de store tegneseriebladene i Norge på 1970- og 80-tallet. For mange ble Sølvpilen, Falk, Månestråle og pumaen Tinka faste følgesvenner gjennom oppveksten. Jeg kjente dem også, men hos meg fikk bladet aldri den samme plassen. Det ble lest sporadisk, gjerne hos min tre år yngre bror.

Det var mye å velge mellom, og få kroner å kjøpe for. Fantomet var viktig, og det samme var westernhefter og bøker. Samtidig hadde jeg fått smaken på tegneseriealbum. Blueberry, Lucky Luke og Asterix var blant dem jeg helst ville bruke pengene på. Jeg ville både lese og samle, og de dyrere albumene måtte få sin del av budsjettet.

Sølvpilen ble derfor et blad jeg møtte innimellom. Jeg var fortrolig med western som sjanger, men akkurat denne serien ga meg aldri noen særlig trang til å følge med videre.

En belgisk serie via Tyskland

Sølvpilen ble skapt av belgieren Frank Sels i 1965. På nederlandsk het serien Zilverpijl, mens den fikk navnet Silberpfeil på tysk. Det tyske forlaget Bastei ble sentralt i den omfattende produksjonen og utgivelsen av historiene. Bak det som for norske lesere kunne oppleves som et velkjent westernblad, lå altså en europeisk tegneserietradisjon.

Frank Sels hadde tidligere arbeidet med tegneserier basert på Karl Mays westernfortellinger. Forbindelsen er lett å se: Vennskapet mellom en høvding og en hvit blodsbror hadde allerede en berømt form i Winnetou og Old Shatterhand. Sølvpilen og Falk videreførte noe av denne romantiske forestillingen om vennskap, lojalitet og rettferdighet i det amerikanske vesten.

Sels var seriens sentrale skaper og tegner, men sto ikke alene bak alt innholdet. Produksjonen ble etter hvert organisert som et studioarbeid med flere medarbeidere. Hugo Renaerts skrev mange av historiene og er et viktig navn i seriens historie.

Et fast følge på prærien

Sølvpilen var en ung høvding hos kiowaene, med tilhold i Fredsdalen i Colorado. Sammen med Falk, Månestråle og Tinka opplevde han stadig nye farer og konflikter. Vennskap på tvers av bakgrunn og ønsket om fred mellom folkegruppene var en del av seriens grunnlag.

Dette var en westernverden der leserne kunne vende tilbake til et kjent persongalleri. For dem som fulgte bladet, var nok nettopp gjensynet en viktig del av gleden. Nye eventyr ventet, men vennene var de samme.

På norsk begynte serien som biserie i Felix i 1969, før den fikk eget blad fra 1971. Den ordinære norske utgivelsen varte til 1991 og omfattet 514 blader. I tillegg kom ekstrahefter, superhefter og pocketbøker. Serien fikk senere nytt liv i norske utgivelser fra 2005 og som julehefte fra 2007. Det sier noe om hvor sterkt den hadde festet seg hos mange lesere.

Albumene fikk plassen hos meg

Min egen lesing tok en annen retning. Blueberry, Lucky Luke og Asterix ga ganske forskjellige leseopplevelser, men alle var serier jeg ønsket å eie. Albumene var noe jeg ville samle på, og når pengene ikke strakk til alt, ble valget ofte tatt allerede der.

Det ville likevel være litt for enkelt å si at Sølvpilen bare tapte på prisen eller konkurransen. Jeg leste jo bladet hos broren min, og hadde dermed anledning til å bli bedre kjent med det. Den store interessen kom bare aldri.

Det er heller ingen dom over serien. Sølvpilen hadde en betydelig plass i norsk tegneserielesing, og mange har sterke minner knyttet til bladet. Mine egne minner er mer beskjedne. Jeg kjente figurene og leste noen av eventyrene, men det var andre historier jeg sparte til.

Når jeg tenker tilbake på denne tiden, hører Sølvpilen derfor med i bildet. Det var en del av tegneserietilbudet rundt meg – mens det var albumene med Blueberry, Lucky Luke og Asterix jeg helst ville ha med hjem.