Rex – gutten som bare var der

Minner om Fantomets fostersønn, og noen tanker om plassen Lee Falk ga ham.

Møtet med Rex – i en annen rekkefølge

For mange av oss som vokste opp med det norske Fantomet-bladet, kom Fantomets verden i en ganske annen rekkefølge enn den Lee Falk hadde skrevet den i. Vi leste det redaksjonen valgte å trykke, uten nødvendigvis å vite hvor en historie hørte hjemme i avisserien. Rex er et godt eksempel. Falk og Sy Barry introduserte ham i S068 – Rex King, som gikk i amerikanske aviser fra 15. mai til 11. desember 1966. Selv om det norske bladet trykte flere søndagshistorier i svart-hvitt, omredigert til bladformatet, kom akkurat denne historien ikke der før i 2001. Den første Rex-historien i norske Fantomet var i stedet D106 – Rex, the Missing Heir, opprinnelig utgitt fra 23. juni til 4. oktober 1969, og trykt i bladet i 1971. Flere dags- og søndagshistorier med Rex fulgte. Så vidt jeg husker, godtok vi ham uten særlig mer forklaring.

Jeg kan ærlig talt ikke huske om jeg undret meg over dette. Rex var bare der. Han hørte til i jungelen, han hørte sammen med Fantomet, og det virket tilstrekkelig. Fargealbumet med 1977 på forsiden ga oss endelig introduksjonen fra 1966, under tittelen Hittebarnet. Albumet kom faktisk ut i 1976, en liten forskjell det er verdt å få med når man ser tilbake på de norske utgivelsene. Minnene mine gjelder bladene og albumene jeg leste; jeg påstår ikke at Rex hadde vært fraværende i alle andre norske publikasjoner. Å lese introduksjonen senere fylte et hull. Det minnet meg også om hvor lett en ung leser godtar en figur lenge før han får vite hvor vedkommende kommer fra.

Hvorfor en gutt i De dype skoger?

Hvorfor tok Falk Rex inn i serien? Jeg har lurt på om hans eget familieliv påvirket avgjørelsen, eller om han ønsket å gjøre eventyrene mer tiltrekkende for barn. Jeg har ikke funnet noen uttalelse som knytter Rex’ ankomst til en bestemt hendelse i Falks familie. Det vi kan se, er hvilke muligheter figuren ga. Rex ga Falk en annen inngang til eventyrene. En gutt kunne spørre om en merkelig gjenstand, et gammelt jungelord eller noe i krønikene, og Fantomet kunne svare med en historie. Nysgjerrigheten hans ga en naturlig grunn til å forklare ting som de voksne figurene kanskje allerede forsto. Han kunne også selv komme i vanskeligheter. Sammen med Tom-Tom ga Rex oss et barns blikk på De dype skoger: et sted med venner, oppdagelser og usedvanlige dyr, der farene aldri var langt unna. Løvinnen Kateena og elefanten Joomba hørte naturlig hjemme i denne verdenen. For en ung leser trengte tanken på å ha slike følgesvenner knapt noen forklaring. For meg er det en tydelig familielikhet med jungelguttene i andre eventyrfortellinger, blant annet dem vi kjenner fra Tarzan. Jeg ser det som en sammenligning, ikke som bevis på en bestemt påvirkning hos Falk. Rex passet godt inn i eventyrlesingen på seksti- og syttitallet. Han viste oss også Fantomet som omsorgsperson lenge før bryllupet og tvillingene. Mannen som skremte forbrytere, kunne være tålmodig, beskyttende og villig til å forklare. Det tilførte figuren noe verdifullt uten at hver historie måtte bli et familieeventyr.

En arvtaker til Fantomet?

Spørsmålet om en arvtaker er mer pirrende. I en publisert gjengivelse av Falks intervju med Alain Resnais i 1964 beskrives Falk som lite lysten på å gifte bort Fantomet og Diana. Han husket at noe av begeistringen hans for Tarzan hadde forsvunnet da Tarzan ble ektemann og far, og fortalte at han hadde vurdert å finne en arvtaker til Fantomet på en annen måte. Det er en interessant tanke å stille ved siden av introduksjonen av Rex to år senere. Den gir rom for å lure på om en fostersønn en gang kunne ha vært en mulig løsning for Falk. Den slår ikke fast at Rex ble skapt for å bli det neste Fantomet. Som leser forstår jeg godt at muligheten virker tiltrekkende. Her var en gutt som vokste opp tett på Fantomet, lærte av ham og delte hans verden. Men å høre hjemme i den verdenen og å arve masken er to forskjellige ting. Jeg ville være forsiktig med å gjøre en mulighet til en plan Falk helt sikkert hadde bestemt seg for. Kanskje ga Rex nyttige muligheter uten at Falk behøvde å avgjøre hele framtiden hans. En fortsettelsesserie kan utvikles én historie om gangen. Ikke alle lovende figurer trenger å komme inn med sin endelige plass i fortellingen ferdig bestemt.

Rex i de skandinaviske historiene

For norske lesere ble Rex også kjent gjennom historiene produsert av Team Fantomen, ved siden av aviseventyrene. Dette er egne bidrag til figuren, selv når de bruker mye av det samme miljøet og de samme forholdene mellom personene. Mitt inntrykk er at de skandinaviske forfatterne stort sett gjorde god bruk av det Falk hadde lagt til rette for. Rex kunne ha en hovedrolle, dra på oppdagelsesferd med vennene sine, gi Fantomet grunn til bekymring eller danne utgangspunktet for en fortelling fra fortiden. Slik videreførte de et mønster som hadde fungert godt før Fantomets ekteskap. En nærmere gjennomgang av Egmont-historiene har vist meg at Rex og Tom-Tom fortsatt ble brukt som to unge gutter så sent som i 1987, og muligens senere. Team Fantomen lot fremdeles spørsmålene deres innlede en historie og tok dem med i selve eventyrene. Mitt inntrykk er likevel at færre historier ga dem hovedrollene. De hadde fortsatt sin nytte i fortellingene, selv om plassen deres var blitt mindre. Et konkret eksempel er The Boy Detectives fra 1982, skrevet av Donne Avenell og tegnet av Georges Bess. Her vil Rex og vennene hans etterforske forbrytelser etter å ha lest Sherlock Holmes. Ideen er lett å forstå: Barn prøver å omsette lesingen i praksis, med Fantomet i nærheten når eventyret blir alvorlig. Jeg kan ikke peke på én bestemt skandinavisk endring som for meg definerer Rex. Det jeg husker sterkere, er at han fortsatte å være der. Han var en del av det kjente persongalleriet, og det var mye en forfatter kunne bruke ham til.

En annen arv

Etter at Fantomet giftet seg med Diana i 1978 og tvillingene kom i 1979, var familien forandret. Når jeg ser tilbake, synes jeg Rex’ plass ble mindre selvsagt. Med flere barn rundt trehuset var det en fare for at rollene deres ville overlappe. For min del føltes bryllupet litt forhastet. Jeg synes Fantomet og Diana godt kunne ha ventet noen år til. Det ville gitt større rom for Rex i King Features’ avisserier, omtrent slik de svenske forfatterne fortsatte å bruke ham og Tom-Tom. Rex ga fremdeles mange muligheter som gutt i Fantomets verden, og jeg skulle gjerne ha sett Falk utforske flere av dem før han gikk videre til neste fase i familielivet. Om Falk følte det samme, er en annen sak. Dette er min lesning av situasjonen. Det han faktisk gjorde, var å gi Rex en familiehistorie og en arv som var hans egen. Den tidligere Rex, the Missing Heir hadde allerede tatt opp ønsket hans om å finne foreldrene, gjennom mennesker som feilaktig hevdet å vite hvem han var. Det avgjørende svaret kom i D149 – Tale of Rex, utgitt fra 18. januar til 11. september 1982. Rex’ mor var Lisandra, datteren til herskeren i Baronkhan. Hun hadde dødd da hun fødte ham, og faren døde kort tid etterpå. Bestefaren levde fortsatt, og den bortkomne gutten viste seg å være arvingen hans.

Senere eventyr utviklet forbindelsen til Baronkhan videre. I D159 – Ruler of Baronkhan fra 1986 gjorde bestefarens død Rex til hersker selv. For meg virker dette som en praktisk og ganske fantasifull måte å flytte ham ut av sentrum i Fantomets familie på. Rex fikk egne plikter, slektninger og fiender. Fantomet hadde fortsatt grunn til å hjelpe ham, mens palassintriger og trusler mot den unge herskeren ga nye eventyr. Rex var tross alt blitt en arvtaker. Arven var et fyrstedømme framfor Fantomets maske.

Fortsatt en del av familien

Etter hvert syntes Rex å få en mer tilbaketrukket plass. Det kom flere historier, men han hadde ikke lenger helt den rollen han hadde hatt i jungeleventyrene jeg husket. Han var ikke glemt. Falk utviklet forholdet hans til prinsesse Alicia, og senere forfattere vendte tilbake til både pliktene og kjærlighetslivet hans. Tony DePauls The Love Triangle, tegnet av Paul Ryan i 2009, brakte Alicia og kaptein Lara inn i denne delen av historien. Team Fantomen fortsatte også å vende tilbake til Rex og Baronkhan, blant annet i The Man with Six Fingers av Claes Reimerthi og Alex Saviuk fra 2017. For meg vil Rex likevel først og fremst høre til i De dype skoger: gutten med vennene og dyrene sine, som stiller spørsmål og av og til finner mer eventyr enn han hadde regnet med. Jeg møtte ham før jeg ordentlig kjente introduksjonen hans. Kanskje er det derfor han aldri syntes å trenge noen. Rex var bare der, og for en ung norsk leser var det nok.