Pionér – westernserien som fikk meg til å skifte mening

Jeg har aldri vært særlig opptatt av western i tegneserieform. Det finnes noen unntak, men de relativt små italienske heftene i sort/hvitt, med blant annet Tex Willer, var lenge noe jeg stort sett gikk forbi. Jeg foretrakk andre typer eventyr, og formatet og mangelen på farger gjorde heller ikke disse utgivelsene mer fristende.

Så kom jeg en dag, sent på 1970-tallet, over et hefte som endret dette. Ikke nødvendigvis synet mitt på hele sjangeren, men i alle fall på én bestemt serie. Heftet het Broen, og serien var den vi i Norge kjenner som Pionér. I Italia heter den Storia del West.

Historien foregikk under den amerikanske borgerkrigen. Både tegningene, handlingen og selve temaet traff meg. Her var noe som interesserte meg mer enn mine vanlige innvendinger mot westernheftene. At serien var i sort/hvitt og i et lite format, fikk ganske enkelt bli underordnet. Når en historie er god nok, kan også en fargeglad leser glemme hva han vanligvis savner.

Jeg har siden vært en stor beundrer av Pionér. Senere fikk jeg også arbeide noe med serien for Egmont, i forbindelse med et forsøk på å relansere den i større format og med farger. Av forskjellige årsaker ble det ikke det helt store resultatet. Likevel sier dette noe om hvor langt interessen min hadde beveget seg: Fra å være nokså likegyldig til slike westernhefter ønsket jeg nå å bidra til at nettopp denne serien kunne få en bedre presentasjon og møte nye lesere.

For meg begynte det altså med en bro. Men bak det ene heftet lå en langt større fortelling.

En familie gjennom vestens historie

Storia del West ble skapt av Gino D’Antonio og Renzo Calegari, med D’Antonio som seriens gjennomgående manusforfatter. Den første italienske utgaven kom i juni 1967, som første nummer i Collana Rodeo, hos Edizioni Araldo, forløperen til dagens Sergio Bonelli Editore.

Utgangspunktet er den unge Brett MacDonald, men etter hvert blir dette en fortelling om flere generasjoner. Brett og Sicaweja får sønnen Pat. Senere knyttes familien Adams til MacDonald gjennom Brenda og sønnen hennes, Bill. Når Pat og Brenda gifter seg, får de også sønnene Ben og Brett, den siste oppkalt etter bestefaren. Bill Adams er dermed Pats stesønn og halvbror til Ben og den yngre Brett.

Det er disse menneskene, vennene deres og de forskjellige livsveiene deres som holder sagaen sammen. Historiske hendelser flytter ikke bare handlingen fremover; de setter spor i familien. Episodenumrene nedenfor følger den utvidede italienske rekken med 75 hefter.

1804–1813: Brett, Sicaweja og en verden som åpnes

I Mot det ukjente (Verso l’ignoto), episode 1, kommer Brett MacDonald til Amerika og blir med på Lewis og Clarks ekspedisjon. Han er en ung kunstner som får bruke evnene sine til å tegne og dokumentere det ekspedisjonen møter. Underveis blir han kjent med shoshone-kvinnen Sicaweja, og forholdet deres danner grunnlaget for familien som serien skal følge. Sønnen Pat blir født i 1806.

Den historiske bakgrunnen er USAs kjøp av Louisiana fra Frankrike i 1803 og ekspedisjonen vestover i 1804–1806. For amerikanerne var dette utforskning av store områder de hadde begrenset kjennskap til. For folkene som allerede bodde der, var det deres hjemland. Den forskjellen i perspektiv blir viktig gjennom hele sagaen. Sicaweja er inspirert av den historiske Sacagawea, men er seriens egen figur; hennes ekteskap og videre liv med Brett skal ikke leses som Sacagaweas biografi.

I Den store dalen (La grande vallata), episode 3, møter Brett Tecumseh, shawnee-lederen som forsøkte å samle flere urfolk mot den fremrykkende bosettingen. Pelshandel, handelsmenn og konkurrerende interesser gjør den tidlige frontieren langt mindre fredelig enn et åpent landskap kan gi inntrykk av. Tecumsehs prosjekt hører historisk sammen med konfliktene før og under krigen i 1812. Han falt ved Thames i 1813. Allerede i åpningen får serien dermed frem en motsetning den stadig vender tilbake til: Det én gruppe betrakter som nye muligheter, kan bety tap av land og selvstendighet for en annen.

1836: Alamo og Pats overtakelse

I Slaget ved Alamo (Alamo), episode 5, flyttes tyngdepunktet til Pat. Han har kjent eventyrlysten og livet blant pelsjegerne, mens foreldrene har slått seg ned i Texas. Så griper opprøret mot Mexico inn i familiens liv. Brett og Sicaweja dør ved Alamo, mens Pat overlever og blir trukket videre inn i kampen.

Historisk falt Alamo den 6. mars 1836. Den 21. april slo Sam Houstons styrker Santa Annas hær ved San Jacinto, og Texas etablerte seg som en selvstendig republikk. Serien lar Pat møte både kjente skikkelser og følger av disse begivenhetene. Senere blir han Texas Ranger. Overgangen fra far til sønn er derfor ikke bare en praktisk måte å skifte hovedperson på; den skjer gjennom et tap som gir Pat en fortid han bærer med seg.

1840-årene og gullrushet: Mac, Brenda og Bill Adams

I Leiesoldater (Soldati di ventura), episode 7, følger Pat John C. Frémont til California og møter igjen Kit Carson. Her introduseres også skotten Alistair MacRimmon, vanligvis kalt Mac, som blir en tilbakevendende venn og en kilde til både humor og bråk.

Bakgrunnen er USAs ekspansjon mot Stillehavet og krigen mot Mexico i 1846–1848. California går fra meksikansk til amerikansk kontroll. Deretter forandrer gullfunnet ved Sutter’s Mill i januar 1848 regionen på nytt: En strøm av mennesker søker vestover, og rikdom, spekulasjon og vold følger i kjølvannet.

I Vogntog (Le carovane), episode 8, møter Pat Brenda Adams og sønnen Bill, som er på vei til California for å finne Brendas mann, George. Reisen gir plass til farene ved de lange vognkaravanene, men også til selve familiekoblingen som resten av serien bygger videre på. I Gullet i California (L’oro della California), episode 9, fortsetter letingen etter George gjennom gullfeltene. Han blir funnet, men gulljakten ender med at de mister ham for godt. Pat tilbyr Brenda og Bill et hjem på ranchen i Texas. Etter hvert blir Brenda hans kone, og Bill vokser inn i rollen som en av seriens viktigste hovedpersoner.

1850-årene: slaveriet og en ny generasjon

I Kansas, episode 13, hjelper Bill og Pat den rømte slaven Abele, som senere blir en del av livet på MacDonald-ranchen. Her møter Bill også Wild Bill Hickok, som skal få en betydelig plass i hans videre eventyr.

Bakgrunnen er Kansas–Nebraska-loven fra 1854, som overlot spørsmålet om slaveri til innbyggerne i territoriene. Det bidro til voldelige sammenstøt mellom tilhengere og motstandere av slaveriet, kjent som Bleeding Kansas. Serien lar dermed konflikten mellom nord og sør komme til syne før borgerkrigen bryter ut.

Samtidig er Pat i ferd med å etablere et familieliv med Brenda. Ben og den yngre Brett kommer til, mens Bill søker videre ut. Ranchen blir et fast holdepunkt: et sted man kan forlate, lengte etter og vende tilbake til, selv om fortellingene fører familiemedlemmene langt fra hverandre.

1861–1865: borgerkrigen splitter verdenen rundt dem

I Krigens flammer (Fiamme di guerra), episode 22, når krigen familien direkte. Pat, Bill og Ben trekkes inn i handlingen når sørstatsoffiseren Alan Hall forsøker å bruke Pat i planene mot New Mexico. Den historiske bakgrunnen er sørstatenes felttog i sørvest, som kulminerte ved Glorieta Pass i 1862. Borgerkrigen foregikk altså også langt fra de mest kjente slagmarkene i øst.

I Broen (Il ponte), episode 24, følger vi særlig Bill Adams, Wild Bill Hickok og Belinda Hall. Bill opplever krigen som soldat og gjennom oppdrag bak fiendens linjer. Belinda arbeider på motsatt side. Forholdet deres gir konflikten en personlig dimensjon: Mennesker som tiltrekkes av hverandre, kan samtidig være hverandres motstandere.

Slaget ved Shiloh, 6.–7. april 1862, inngår i fortellingen. Det var et av krigens tidlige, svært blodige slag. Derfra beveger historien seg over i spionasje og kampen om en viktig jernbanebro. Dette er episoden som først grep meg: Krigen gir eventyret en større sammenheng, mens de enkelte personene sørger for at det ikke bare blir en gjennomgang av militære hendelser.

Også Sand Creek, episode 30, hører til denne mørke perioden, selv om episoden kommer senere i seriens rekkefølge. Bill møter virkeligheten bak militære beslutninger og overgrep mot urfolk. Den historiske massakren fant sted 29. november 1864, da styrker under John Chivington angrep en cheyenne- og arapaho-leir. Den bør derfor ikke dateres etter borgerkrigen bare fordi seriens hendelsesrekkefølge kan gi det inntrykket.

Etter krigen: kvegdrifter, Ben og jernbanen

I Abilene, episode 32, fører Pat og Ben en kvegflokk fra Texas til Kansas. Abele er også med. For Pat er reisen et økonomisk foretak; for Ben blir den en prøve på om han kan klare seg ute i verden. Ben vender ikke tilbake med faren, men begynner sine egne, langvarige vandringer.

Bakgrunnen er de store kvegdriftene etter borgerkrigen. Texas hadde kveg, mens markedene og jernbaneforbindelsene lå lenger nord. Abilene fikk sin sentrale rolle som kvegby fra 1867. Ben møter samtidig en verden av lovmenn, spillere og folk på begge sider av loven. Forholdet til Lily, som introduseres i Lovløs (Senza legge), episode 34, blir en viktig del av hans personlige historie.

I Jernveien (La pista d’acciaio), episode 35, og fortsettelsen Utfordringen (La grande sfida), episode 36, står Bill Adams sentralt i konfliktene rundt byggingen av den transkontinentale jernbanen. Belinda, William Cody, den senere Buffalo Bill, og Sitting Bull inngår i denne delen av sagaen.

Historisk ble Union Pacific og Central Pacific forbundet ved Promontory Summit den 10. mai 1869. Jernbanen gjorde reiser og transport raskere, men åpnet også for ytterligere bosetting, økonomiske interesser og press på urfolkenes landområder. Den verdenen Brett hadde reist inn i til fots, i båt og på hesteryggen, blir gradvis tilgjengelig med tog.

1870-årene: bisonen, Black Hills og Little Bighorn

I Red River, episode 43, møter Pat og Abele følgene av den omfattende bisonjakten og konfliktene med kiowaene. Bisonen var langt mer enn et jaktbytte: Den var grunnlaget for mat, klær og mye av livet på slettene. Når flokkene forsvant, ble også muligheten til å leve uavhengig svekket.

Lenger ut i sagaen vender interessen for gull tilbake. I Gullgraverhøyden (Le colline d’oro), episode 59, beveger Pat seg i Black Hills, der gulljakten fører nye mennesker inn på lakotaenes territorium. Det er en annen variant av et gammelt mønster: Først kommer løftet om rikdom, deretter presset for å endre grensene og avtalene.

Dette leder frem til Ærens dag (Giorno di gloria), episode 60, om Little Bighorn. Bill Adams blir vitne til hendelsene, mens Custer, Sitting Bull, Crazy Horse og den oppdiktede cheyenne-krigeren Wapai gir fortellingen flere perspektiver. Historisk fant slaget sted 25.–26. juni 1876. Custer og hans avdeling ble utslettet, men seieren sikret ikke lakotaene og cheyennene noen varig fred eller selvstendighet.

I Den lange marsjen (La lunga marcia), episode 63, følger Bill deretter Nez Perce-folkets flukt i 1877, med Chief Joseph blant de sentrale historiske skikkelsene. Flukten endte ved Bear Paw i oktober, bare noen titalls kilometer fra Canada. For Bill blir dette enda en erfaring som gjør det vanskeligere å tro på at myndighetenes politikk og rettferdighet nødvendigvis er det samme.

Fra slutten av 1870-årene: lovmenn og lovløse

Mens Bill følger de store konfliktene med urfolkene, fører Bens liv ham inn i en annen del av westernhistorien. I Skudd for skudd (Colpo su colpo), episode 69, møter han Billy the Kid og blir trukket inn i striden i Lincoln County.

Den historiske konflikten hadde sitt viktigste utbrudd i 1878 og dreide seg om forretningsmakt, kveg, politiske forbindelser og kontroll over lovens håndhevere. Billy the Kid ble senere drept av Pat Garrett i 1881. Serien lar Ben møte et menneske som allerede er på vei inn i legenden, men som også er farlig å stå nær.

I Duell i Tombstone (I combattenti), episode 71, kommer Bill Adams til Tombstone, der Wyatt Earp, brødrene hans og Doc Holliday er blant skikkelsene. Oppgjøret ved O.K. Corral i 1881 inngår i historien. Her blir skillet mellom å representere loven og å handle rett mindre enkelt enn i mange tradisjonelle westernfortellinger.

En annen tråd avsluttes i Den siste apasje (L’ultimo apache), episode 68, der Pat igjen møter Geronimo, med den yngre Brett også blant deltakerne. Den historiske bakgrunnen er Geronimos siste overgivelse i 1886 og deportasjonen som fulgte. At episoden står før Billy the Kid og Tombstone i heftene, er en påminnelse om at sagaens rekkefølge ikke alltid følger historiske datoer strengt.

Mot slutten: et hjem å vende tilbake til

I Het vind (Vento caldo), episode 72, møter Ben Ursula, gifter seg og vender tilbake til familien. Etter mange år på veien velger han et annet liv. I Inferno i hvitt (L’inferno bianco), episode 74, møter Bill konfliktene mellom store og små kvegeiere, før også han forlater arbeidet for Pinkerton og kommer hjem sammen med Belinda.

Bak disse fortellingene ligger endringene i kvegnæringen: tørke, overbeiting, inngjerding og ødeleggende vintre. Den harde vinteren 1886–1887 bidro til store tap og endret vilkårene for de store ranchene. Serien bruker også stoff fra senere konflikter, blant annet Johnson County-krigen i 1892, men flytter hendelser sammen for å passe inn i avslutningen.

Til slutt, i Veis ende (La fine della pista), episode 75, drar den aldrende Pat ut for å finne den yngre Brett, som er i kavaleriet, og overtale ham til å komme hjem. Underveis møter Pat igjen Mac, og de blir involvert i kappløpet om jord i Oklahoma. De historiske landåpningene fant sted i flere omganger fra 1889; det var ikke tomt land uten en tidligere historie, men områder som var blitt tatt fra eller åpnet på bekostning av urfolk.

Fortellingen fører så frem til Wounded Knee den 29. desember 1890, med Brett knyttet til 7. kavaleriregiment. Ghost Dance-bevegelsen, drapet på Sitting Bull og massakren setter et mørkt punktum for seriens skildring av grensekrigene. Etter dette får familien sin siste samling, lagt til 1891.

For meg er nettopp denne lange bevegelsen en del av seriens verdi. Brett kom til Amerika med et ungt menneskes nysgjerrighet. Pat overtok med tap og erfaringer i bagasjen. Bill, Ben og den yngre Brett fikk hver sine veier gjennom en verden som stadig forandret seg. Til slutt betyr hjemkomsten noe fordi vi har sett hva det kostet dem å være borte.

Det er ikke en feilfri historiebok eller en helt konsekvent kalender. Det er en fortelling som lar en familie leve gjennom historien – og som gjør de store begivenhetene personlige.

Tegningene – en viktig del av opplevelsen

D’Antonio var også tegner og laget seriens opprinnelige omslag. Blant de sentrale tegnerne finner vi dessuten Renzo Calegari, Sergio Tarquinio og Renato Polese, med bidrag fra blant andre Giorgio Trevisan og Luis Bermejo.

Dermed har serien variasjon i streken, uten at den mister sin sammenheng. Landskap, bygninger, hester og folkemengder er med på å gjøre verdenen troverdig. Det handler ikke bare om hvordan hovedpersonen ser ut, men om at omgivelsene får en tydelig fysisk tilstedeværelse.

I de beste episodene arbeider bilder og fortelling svært godt sammen. En oversiktlig handlingssekvens kan etterfølges av et stille bilde som gir leseren anledning til å kjenne på konsekvensene. Det er en form for eventyrfortelling jeg setter pris på: Spenning, men også rom for ettertanke.

Det betyr ikke at jeg nå foretrekker sort/hvitt fremfor farger. Men Pionér viste meg at en serie kunne være så god at dette valget ikke lenger var avgjørende for om jeg ville lese den.

Broen – mitt møte med serien

Den norske tittelen Broen tilsvarer den italienske Il ponte. Historien kom først i mai 1971, som nummer 48 i Collana Rodeo og den 22. episoden av Storia del West. I den senere, utvidede serien med 75 episoder er den nummer 24.

I Norge finnes Broen blant annet i Pionér nr. 4/1977. Dette passer godt med mitt minne om møtet med historien sent på 1970-tallet.

Dette er verdt å merke seg når man leter etter historien. Et italiensk Rodeo-nummer, et nummer i den utvidede serien og nummeret på et norsk Pionér-hefte er ikke nødvendigvis det samme.

Borgerkrigen gir denne delen av sagaen en annen ramme enn det vanlige bildet av western. Her handler det om et land i konflikt med seg selv. For meg ble kombinasjonen av dette temaet og den visuelle fortellingen et vendepunkt. Jeg trengte ikke å bli overbevist om at alle westernserier var gode. Det holdt at denne var det.

Jeg husker møtet med det norske heftet sent på 1970-tallet. Det er et personlig leserminne, og ikke et forsøk på å fastsette når historien første gang ble utgitt i Norge. Men hvilken betydning den fikk for meg, er jeg ikke i tvil om.

Fra 73 til 75 episoder

Den opprinnelige italienske sagaen besto av 73 episoder, utgitt fra juni 1967 til desember 1980. De lå spredt mellom de 162 numrene av Collana Rodeo, som også inneholdt andre westernserier. Derfor betyr ikke 162 Rodeo-hefter at det finnes 162 episoder av Storia del West.

Da serien ble utgitt på nytt i en egen, månedlig rekke fra juli 1984 til september 1990, ble begynnelsen bearbeidet og utvidet. D’Antonio skrev nytt materiale, og Renato Polese tegnet 192 nye sider. De tre første heftene i den gamle utgaven ble til fem i den nye.

Regnestykket gjør omfanget tydelig: Tre episoder på 96 sider ga opprinnelig 288 sider. Med 192 nye sider ble dette 480 sider, fordelt på fem hefter. Det var altså ikke rundt 400 nye sider som ble lagt til, men en utvidet begynnelse på nærmere 500 sider samlet.

Dette var mer enn å dele den samme teksten over flere omslag. Fortellingen fikk nye sekvenser og bedre plass til den tidlige perioden i familiens historie. Eventyrerne (Gli avventurieri), den nye andre episoden, var en helt ny fortelling. Materiale fra den opprinnelige åpningen ble dessuten utvidet og fordelt på nytt. Målet var blant annet å gi begynnelsen mer fylde og de enkelte heftene en bedre avsluttet form.

De fem første episodene i den utvidede rekken er:

1. Mot det ukjente (Verso l’ignoto)
2. Eventyrerne (Gli avventurieri)
3. Den store dalen (La grande vallata)
4. Inntrengerne (Gli invasori)
5. Slaget ved Alamo (Alamo)

Den opprinnelige åpningen hadde titlene Verso l’ignoto, Den store elva (Il grande fiume) og Slaget ved Alamo (Alamo). De nyere norske titlene Mot det ukjente og Den store dalen viser til den utvidede utgaven. Det er særlig den gamle andre episoden man ikke finner igjen som en uendret tittel i den nye rekken. Fortellingen er omarbeidet, ikke bare flyttet bak to nye hefter.

Deretter følger Comancheros! som nummer 6; den var nummer 4 i den opprinnelige rekken. Resten av hovedsagaen forskyves dermed to plasser. Det er grunnen til at Broen går fra episode 22 til episode 24, og at den gamle avslutningen, nummer 73, blir nummer 75.

For en leser som kjenner den gamle norske åpningen, kan en nyere utgave derfor både virke kjent og inneholde mye nytt. Man har ikke husket feil: Det er selve begynnelsen av serien som er blitt endret.

De italienske utgavene

Serien har fått flere liv i Italia. De viktigste utgivelsesformene viser også hvordan man gjennom årene har forsøkt å presentere den for forskjellige lesere.

Utgave	Periode	Hva kjennetegner den?
Collana Rodeo – Edizioni Araldo	1967–1980	Originalutgaven: 73 episoder fordelt innenfor en westernrekke på 162 hefter. Hovedsakelig sort/hvitt.
Storia del West – Cepim / senere Bonelli	1984–1990	Egen rekke på 75 hefter, med den utvidede begynnelsen. Ofte kalt den røde utgaven.
Raccolta Storia del West	Fra 1988	Samleutgaver med flere av de tidligere heftene under ett omslag.
Tex presenta – La storia del West, Hobby & Work	1994	En kortere utgivelse på 11 fascikler. Må ikke forveksles med den komplette fargeutgaven.
Il selvaggio West – Hobby & Work	Fra 1995	De 75 episodene i større format og med farger, ledsaget av historisk bakgrunnsstoff.
Storia del West – Edizioni IF	Fra 2003	Hovedsagaen samlet i 38 bind, vanligvis to episoder per bind. Senere fortsatte rekken med andre westernhistorier.
Storia del West – Il Sole 24 Ore	Fra 2012	Ny utgave tilknyttet avisen, i format 17 × 24 cm.
Storia del West i farger – IF / Bonelli	Fra 2019	Ny fargelagt utgave i større format. Avslutningshistorien kom i denne rekken i juni 2025.

Fargeutgavene er særlig interessante for meg. De viser at serien kan presenteres på andre måter enn i de små sort/hvitt-heftene jeg først kjente. Men også her har gjennomføringen betydning. Farger er ikke i seg selv noen garanti for et godt resultat; de må fungere sammen med tegningene.

Et tidlig unntak fra sort/hvitt var En mann i grenseland (L’uomo della frontiera), som ble utgitt i farger som jubileumsnummer 100 av Collana Rodeo. Historien er episode 44 i originalrekken og nummer 46 i den utvidede utgaven. Farger var altså ikke helt fremmed for serien før de komplette fargeutgavene kom.

Det finnes dessuten en kort tilleggsfortelling, L’intervista, som har vært tatt med i senere samlinger. Den bør ikke uten videre telles som en 76. episode i hovedsagaen. Tilsvarende må man skille mellom selve Storia del West og andre historier som senere ble solgt under et lignende serienavn.

Før Pionér: serien i Western

Den norske historien begynner tidligere enn de selvstendige Pionér-heftene. Ifølge Jostein Hansens gjennomgang for Egmont ble den opprinnelige åpningstrilogien publisert i magasinet Western i årene 1968–1971.

Der ble materialet presentert i føljetongform, blant annet under titlene Veien vest, Pionérene, Elvebandittene og Alamo!. Serien startet i sort/hvitt, men senere ble siste omslagsside brukt til serien i farger. Publiseringen ble avsluttet i Western nummer 4 i 1971.

Dette er et lite, men interessant poeng i seriens norske historie. Mange forbinder naturlig nok Pionér med små hefter i sort/hvitt. Likevel hadde deler av fortellingen vært vist i farger til norske lesere allerede før navnet Pionér sto på et eget hefte.

Pionér i Norge

I 1975 startet Williams Forlag den selvstendige norske utgivelsen. Formatet lå nær Tex Willer, og dette ble rekken som mange av oss møtte i butikkene på 1970-tallet. Senere fortsatte utgivelsen hos Semic.

Den første rekken, vanligvis kalt Pionér I, løp frem til nummer 9 i 1981 og besto av 60 hefter. Den ga dermed ikke hele den opprinnelige italienske sagaen. Flere episoder var hoppet over.

Samme år begynte Pionér II, med løpende nummerering fra 1. Denne fortsatte til nummer 79 i 1988. Den inneholdt både opptrykk og historier som ikke tidligere var utgitt på norsk, men også annet materiale fra den italienske Collana Rodeo.

Dette er en viktig forskjell: 79 norske Pionér-hefter betyr ikke 79 forskjellige kapitler av Storia del West. En del av dem tilhører andre westernfortellinger. Jostein Hansen opplyser at åtte tidligere upubliserte Storia del West-episoder kom i den andre rekken, mens de fem siste heftene fra første rekke ikke ble trykt om der.

For samlere er det derfor utilstrekkelig å følge bare nummerserien på omslaget. Man må også se på hvilken historie heftet faktisk inneholder.

Dobbeltbindene fra 2013

Egmont relanserte Pionér i april 2013, denne gangen i tykkere bind med to episoder og et noe større format. Rekken besto av 38 bind og fortsatte til august 2017.

Dette var en vesentlig ny norsk utgave fordi den tok med den utvidede italienske begynnelsen. Norske lesere fikk dermed tilgang til materialet som gjorde de tre gamle åpningsheftene til fem. Utgaven var fortsatt i sort/hvitt, men tegningene fikk mer plass enn i de eldre norske pocketheftene.

Pionér presenterer i 2019

I 2019 kom åtte utgaver av Pionér presenterer. Navnet knyttet dem til en kjent westerntradisjon, men de var ikke åtte nye episoder av familien MacDonalds saga. Rekken presenterte andre westernhistorier, blant annet materiale fra Bonellis Le Storie og Magisk vind.

Den hører derfor med i historien om hvordan Pionér-navnet er blitt brukt i Norge, men bør holdes utenfor listen over de 75 episodene av Storia del West.

Kronologisk i farger i 2020

I 2020 kom Pionér kronologisk i farger, med fire utgaver:

1. Mot det ukjente
2. Eventyrerne
3. Den store dalen
4. Inntrengerne

Dette var en begynnelse på den utvidede sagaen i farger. Fire bind er imidlertid ikke en komplett utgave av serien. For den som ønsker hele fortellingen på norsk, er dobbeltbindene fra 2013–2017 derfor en langt mer omfattende samling.

Mitt eget arbeid for Egmont hadde som nevnt nettopp større format og farger som mål. Jeg skulle gjerne sett at serien fikk en mer omfattende videreføring i denne formen. Men det forandrer ikke mitt forhold til historiene som allerede finnes: Pionér er fortsatt en serie jeg setter høyt.

En klassiker, men ikke uten innvendinger

Det er lett å forstå hvorfor serien har beholdt sine beundrere. Den gir leseren både en lang familiesaga og mange gode, avgrensede eventyr. Man kan lese en enkelt episode med utbytte, slik jeg først gjorde med Broen, men sammenhengen gir historiene en ekstra verdi.

Omtalene er likevel ikke ensidig begeistrede. I den norske mottakelsen av 2013-utgaven ble både tegningenes styrke og mengden historisk informasjon trukket frem. Serienetts Djupdykk i historien fremhevet blant annet den visuelle fortellingen og D’Antonios bruk av lys og skygge. I Historisk western var vurderingen mer forbeholden: Bakgrunnsstoff og fortellertekst kunne bli så omfattende at de tynget handlingen.

Begge reaksjonene er forståelige. Den som først og fremst ønsker et raskt eventyr, kan oppleve enkelte partier som omstendelige. Den som liker å følge mennesker gjennom en verden i endring, kan finne nettopp denne bredden verdifull.

For min del ble serien viktig fordi den traff meg på flere områder samtidig. Broen hadde et tema som interesserte meg, en handling som holdt meg fast og tegninger jeg ville se nærmere på. Senere oppdaget jeg hvor mye mer serien hadde å tilby. Jeg behøvde ikke å bli noen ubetinget westernentusiast for å bli en beundrer av Pionér.

Du kan lese oversikten over alle historiene her: Tittel-index