Fantomets krønike – en fortid med stadig nye muligheter

Dette er bakgrunnen for legenden om mannen som aldri dør, men også inngangen til en hel verden av fortellinger. Bak den samme drakten skjuler det seg mennesker fra forskjellige århundrer, med egne erfaringer, kjærlighetshistorier og skjebner.

Det første forsøket på å gi ut Fantomets krønike i Norge var en gedigen bok. Muligens litt for ambisiøst, for den fortsatte ikke. Senere ble ideen tatt opp igjen, men nå som blad. Serien gikk fra 1989 - 2010. Det ble også laget en bokserie noe senere.

Jeg har fundert litt på hvordan denne delen av serien utviklet seg. Lee Falk skapte naturligvis grunnlaget og tok oss etter hvert med inn i forfedrenes liv. De svenske forfatterne så mulighetene og gjorde historiske eventyr til en viktig del av sin produksjon. Senere fortsatte også Falk å utforske fortiden. Kan inspirasjonen da ha gått begge veier?

Fra bakgrunn til fortelling

Slektsrekken var først og fremst en forklaring på Fantomets tilsynelatende udødelighet. Sønnen overtok etter faren, mens omverdenen trodde det var den samme mannen som fortsatte sitt virke. Men denne forklaringen rommet langt mer enn serien strengt tatt trengte. Hver generasjon hadde jo levd et helt liv før den overlot oppgaven til den neste.

Hos Falk fikk vi både korte tilbakeblikk og mer omfattende fortellinger fra denne fortiden. Et godt eksempel er historien om Jungelpatruljens grunnleggelse, tegnet av Sy Barry og opprinnelig publisert som søndagssider i 1964–65. Her blir vi ført tilbake til 1664 og får se hvordan en institusjon i nåtidens Fantomet-verden oppsto. Fortiden blir et eventyr i seg selv, samtidig som den gir nye betydninger til noe leseren allerede kjenner.

Det er en av krønikehistorienes store styrker. En gammel gjenstand, et navn eller en tradisjon kan vise seg å romme en hel fortelling. Det som først virker som en liten detalj i Hodeskallegrotten, kan åpne for et eventyr flere hundre år tilbake.

Svenskene tok mulighetene i bruk

Da den svenske egenproduksjonen fikk større omfang på 1970-tallet, ble forfedrene en viktig ressurs. Dette skjedde under Semic, før produksjonen senere ble videreført av Egmont. Betegnelsen Team Fantomen omfatter dermed en tradisjon som strekker seg over flere redaksjoner og mange tiår.

Janne Lundström var sentral i denne utviklingen. Han var hovedforfatter gjennom store deler av 1970-årene, og hans interesse for historie satte tydelige spor. Sammen med blant andre Jaime Vallvé bidro han til at tidligere Fantomer fikk mer plass som hovedpersoner i egne eventyr.

Her lå det store muligheter. Serien kunne bevege seg mellom århundrer og verdensdeler, inn i kriger, sjøfart, maktkamper og møter med historiske personer. Fantomet behøvde ikke alltid vende tilbake til den samme hverdagen når historien var slutt. En forfar kunne gifte seg, få barn, bli eldre og til slutt dø. Leseren kjente slektens videre liv, men ikke nødvendigvis den enkelte mannens skjebne.

Norman Worker ble en av de betydelige fortellerne innen denne tradisjonen. Historier som Skatten fra Rhodos, Legenden om sverdene og Striden på Malta viser hvordan historiske miljøer, sagn og eventyr kunne flettes sammen med Fantomets familiehistorie. Tegnere som Vallvé og Kari Leppänen ga dessuten disse verdenene et særpreg som var en viktig del av leseropplevelsen.

Senere førte Claes Reimerthi tradisjonen videre. Han vekslet mellom historiske eventyr og historier som utviklet nåtidens Fantomet. Det er interessant at han selv framhevet Lundströms fortellinger som en større inspirasjon til å bli Fantomet-forfatter enn Falks. Slik fikk serien også en form for arverekke blant dem som skrev den.

Bak forfatterne sto dessuten en redaksjon. Ulf Granberg var gjennom mange år en viktig drivkraft i utviklingen av den svenske produksjonen. Krønikehistorienes plass skyldtes derfor både enkeltpersoners interesser og en redaksjon som ga rom for dem.

Fantomet som historisk eventyrhelt

Jeg synes det er nyttig å skille mellom to muligheter som ofte møtes i disse historiene. Den ene er å fortelle mer om Fantomets slekt: Hvor kom tradisjonene fra? Hvordan oppsto forbindelsene til andre mennesker og steder? Hva hadde forfedrene opplevd som fortsatt satte spor i nåtiden?

Den andre er å bruke en tidligere Fantomet som hovedperson i et historisk eventyr. Da kan selve perioden, konflikten og menneskene han møter være like viktige som slektshistorien. Fantomet blir vår inngang til en annen tid.

De to formene utelukker selvfølgelig ikke hverandre. Tvert imot kan kombinasjonen være særlig vellykket. Vi får både et spennende eventyr og følelsen av at Fantomets verden blir større og mer sammenhengende.

Samtidig ligger det en utfordring her. Jo mer som blir fortalt, desto flere forbindelser og detaljer må senere forfattere forholde seg til. Krøniken er en kilde til frihet, men etter hvert også en omfattende familiehistorie som ikke alltid er enkel å holde samlet.

Kunne inspirasjonen gå tilbake til Falk?

Det er her tanken min begynner å vandre litt videre. Falk åpnet døren til Fantomets fortid, og de svenske forfatterne gikk inn og utforsket rommene. Da han selv fortsatte å vende tilbake til krøniken, kan deres arbeid ha bidratt til interessen?

Det er fristende å tenke slik, men det bør stå som et spørsmål. At svenske krønikehistorier og Falks senere fortellinger inngår i den samme utviklingen, er ikke i seg selv bevis for påvirkning. For å komme nærmere et svar måtte vi vite hvilke historier han hadde lest, og hva som eventuelt ble diskutert mellom ham og den svenske redaksjonen.

Inspirasjon behøver heller ikke bety lån av handlinger. Det kan ha vært tilstrekkelig å se hvor mye andre fikk ut av en mulighet han selv hadde skapt. Kanskje kunne deres fortellinger minne ham om hvor mye som fortsatt lå ubrukt i krønikene.

En annen forklaring er ganske enkelt at han selv stadig fant nye grunner til å vende tilbake. Å si at en forfatter hadde gått tom for stoff, blir lett en for enkel vurdering. Fortiden ga Falk anledning til å variere både miljø, mennesker og konflikter, samtidig som han beholdt seriens egenart. Han hadde skapt en hovedperson som kunne opptre gjennom flere hundre år uten at det krevde tidsmaskiner eller andre forklaringer utenfra.

Kanskje var det en kombinasjon. Egen fortellerglede, behovet for variasjon og inntrykk fra andres arbeid kan godt virke sammen. Muligheten for at Fantomet først inspirerte sine nye forfattere, og gjennom dem også sin egen skaper, er i alle fall en tanke det er morsomt å ta med seg videre.

Hvem fylte flest sider i krøniken?

Når vi ser på den samlede svenske produksjonen, ruver Claes Reimerthi. Frew oppga allerede i 2018 at han hadde skrevet omkring 250 Fantomet-historier, uten å regne med den omfattende Heart of Darkness. Norman Workers samlede produksjon for Team Fantomen er oppgitt til 128 historier.

Men disse tallene forteller ikke hvem som skrev flest historier om forfedrene. Da må krønikeeventyrene skilles fra nåtidshistoriene, og det må avgjøres hvordan tilbakeblikk og fortellinger i flere deler skal telles. En sikker rangering krever derfor en egen gjennomgang.

For meg er det foreløpig mer interessant hvordan de forskjellige forfatterne brukte mulighetene. Falk ga slekten dens grunnlag. Lundström bidro sterkt til å gjøre fortiden til et eget fortellerområde i den svenske produksjonen. Worker og Reimerthi var blant dem som senere ga denne delen av serien stor bredde.

Krønikene forklarer dermed mer enn hvorfor Fantomet aldri ser ut til å dø. De gjør det mulig å følge mennesker som faktisk levde og døde innenfor seriens verden, mens oppgaven gikk videre. Det gir legenden både større omfang og et menneskelig innhold som den udødelige skikkelsen alene ikke kunne ha hatt.