Veien mot vest – endelig fra begynnelsen?

Dette er mine personlige inntrykk etter de to første bøkene i The Frontier Trilogy. En bredere gjennomgang av hele Holt-sagaen finnes i artikkelen «Veien mot vest – et langt følge med familien Holt» her på Leseglede.

Jeg har nå lest de to første bøkene i The Frontier Trilogy, Westward! og Expedition!, som innleder den lange historien om Holt-familien. Dette er bøker som aldri tidligere har vært utgitt på norsk. Ved hjelp av ChatGPT har jeg fått dem oversatt og tilrettelagt som EPUB, slik at jeg endelig kunne lese dem på mitt eget språk.

De seks bøkene som utgjør forhistorien til Veien mot vest, ble skrevet av James Reasoner, mens den opprinnelige serien på 24 bøker var skrevet av Noel Bertram Gerson. Begge benyttet forfatternavnet Dana Fuller Ross.

Men hvordan fungerer disse bøkene som lesestoff, og er de egentlig en naturlig begynnelse på den sagaen vi kjenner fra de norske utgivelsene?

En spennende, men tidvis omstendelig fortelling

Jeg likte de to bøkene godt. Det er spennende fortellinger, med mye handling og mange personer å holde rede på. Samtidig er de ganske lange, og forfatteren har en tendens til å dvele vel lenge ved enkelte konflikter og oppgjør mellom personene. Noen av disse kunne nok vært fortalt med færre sider uten at historien hadde tapt særlig mye.

Da jeg begynte å lese, visste jeg faktisk ikke at forhistoriene var skrevet av en annen forfatter enn den opprinnelige Veien mot vest-serien. Likevel merket jeg at noe var annerledes. Konfliktene er mer direkte, dramatikken tydeligere, og oppgjørene mellom personene får oftere et voldspreget utfall. Det er ikke nødvendigvis en svakhet, men fortellingene har et annet preg enn jeg husker fra den opprinnelige sagaen. Først senere oppdaget jeg at James Reasoner hadde skrevet disse bøkene, mens Noel Bertram Gerson sto bak de 24 opprinnelige.

Men lengden har også sine fordeler.

Akkurat som i den opprinnelige Veien mot vest-serien møter vi stadig nye mennesker underveis. Noen får vi raskt en bestemt oppfatning av, men etter hvert viser det seg at de kanskje ikke er helt slik vi først trodde. Andre er med nesten fra begynnelsen, men får nye roller og en annen betydning for fortellingen etter hvert som handlingen utvikler seg.

Dette synes jeg er en av forfatterens styrker. Personene er ikke alltid så enkle å plassere, og selv om enkelte utviklingstrekk virker ganske opplagte fra starten, er det langt fra alt som går slik man forventer.

Etter to bøker er jeg faktisk slett ikke sikker på hvordan den tredje, Outpost!, kommer til å avslutte trilogien.

Det er et godt tegn.

Når personene får tid til å utvikle seg

Noe av forklaringen ligger kanskje nettopp i bøkenes omfang. I en kortere roman må forfatteren ofte komme raskere til poenget. Her er det bedre plass til å la personene utvikle seg, endre oppfatninger og havne i situasjoner som gir dem nye roller.

Vi følger dessuten flere handlingsløp som ikke nødvendigvis beveger seg i samme retning. Det gir variasjon og gjør at interessen opprettholdes, selv når enkelte episoder trekker litt ut.

Jeg skal ikke påstå at fortellingen er fri for velkjente grep. Noe er ganske forutsigbart, og enkelte konflikter virker nesten konstruert for å holde spenningen ved like. Men helheten fungerer. Jeg har hatt lyst til å lese videre, og det er tross alt noe av det viktigste ved en slik romanserie.

Er dette egentlig begynnelsen på Holt-sagaen?

Det er jeg mer usikker på.

Selvsagt er det hyggelig å få vite mer om de tidligere generasjonene av Holt-familien. Men etter å ha lest de to første bøkene sitter jeg ikke med følelsen av at de nødvendigvis måtte handle om nettopp denne familien.

Historiene kunne etter min mening godt ha stått på egne ben, som en selvstendig westernsaga med andre personer og et annet familienavn.

Samtidig mistenker jeg at interessen for bøkene ville vært mindre dersom de ikke hadde hatt tilknytningen til den allerede populære Wagons West-serien. Holt-navnet skaper en forbindelse til noe leserne kjenner fra før, selv om handlingen foregår flere tiår tidligere.

Det gjør ikke fortellingene dårligere. Men det får meg til å tenke at vi kanskje først og fremst bør betrakte dem som gode, selvstendige westernromaner, snarere enn som en nødvendig innledning til de 24 opprinnelige bøkene.

En bok igjen

Foreløpig har jeg altså bare lest to av de tre bøkene i The Frontier Trilogy. Den tredje, Outpost!, står for tur.

Jeg er spent på hvordan forfatteren skal samle de forskjellige handlingsløpene, og ikke minst hva som skjer med personer jeg etter hvert har fått et ganske annet inntrykk av enn da de først dukket opp.

Kanskje vil avslutningen også få meg til å se de to første bøkene i et litt annet lys.

Uansett har dette vært et hyggelig møte med en del av Veien mot vest som jeg tidligere ikke hadde hatt anledning til å lese på norsk. Bøkene er ikke uten svakheter, men de har gitt meg nettopp det jeg håpet på: mange timers spennende lesning og lyst til å fortsette.

Og da har de vel gjort jobben sin.