Fantomet i farger – en personlig preferanse

Av Ivan Pedersen

Jeg har alltid ønsket meg farger

Jeg har alltid foretrukket farger i tegneserier og illustrasjoner. Så enkelt er det. Jeg kan beundre en vakkert tegnet side i svart-hvitt, og jeg har lest og hatt stor glede av svært mange slike. Men får jeg velge mellom den siden og en godt fargelagt utgave, vet jeg hvilken jeg velger.

Jeg har vanskelig for å forstå den motsatte preferansen. Noen lesere mener at fargene skjuler streken. Andre påpeker at en bestemt serie ble laget for å trykkes i svart-hvitt, og derfor bør forbli slik. Jeg forstår argumentene, men de har aldri endret hva jeg liker å se.

Kvaliteten på fargeleggingen har selvsagt betydning. En mørk eller uheldig valgt farge kan gjøre fine streker vanskelige å se. Gjennomtenkt fargelegging kan bidra til å skille figurene fra hverandre, gi miljøet dybde og gjøre handlingen lettere å følge. For meg tilfører den tegningen noe – og gjør lesingen enda hyggeligere.

Dette er en personlig preferanse som har utviklet seg gjennom mange år. Når det gjelder Fantomet, innebar disse årene svært lang ventetid.

1971: året da Fantomet ikke kom i farger

Det ordinære norske Fantomet-bladet begynte å komme ut i 1964. Det hadde sitt utspring i svenske Fantomen, og historiene kom til Norge ferdig redigert for det svenske tegneseriebladformatet. Selv om Fantomen hadde begynt med farger på innsidene i 1950, gikk bladet over til svart-hvitt i 1955. Da det norske bladet kom, var det dette formatet det overtok.

Omslagene kunne være praktfullt fargerike. Inne i bladet var eventyrene derimot i svart-hvitt. Slik ble vi vant til å se Fantomet i Norge, og slik fortsatte det i flere tiår.

I 1971 trodde jeg at dette endelig kunne endre seg. Jeg husker at andre norske tegneserieblader fikk farger omtrent på denne tiden, og jeg håpet Fantomet ville følge etter. Det skjedde ikke. For en gutt som var glad i farger, var det en betydelig skuffelse.

Jeg beskriver det av og til slik: 1971 var året da Fantomet ikke kom i farger.

Heldigvis fantes det unntak utenfor det vanlige bladet. Fargealbumene som kom på 1970-tallet, ga meg noe jeg hadde ønsket meg i årevis: Sy Barrys Fantomet i farger. Årboken fra 1973, med S062 – Old Baldy, var en slik glede. Disse albumene gjorde det bare enda mer påfallende at det ordinære bladet fortsatt manglet farger.

Det ordinære bladet gikk endelig over til farger i 1991. Da hadde jeg ventet lenge nok til å ønske endringen hjertelig velkommen.

Da fargene ble et problem

Det som overrasket meg, var at enkelte norske fans slett ikke ønsket endringen velkommen. Slik jeg husker det, sluttet noen til og med å kjøpe bladet fordi de ville ha Fantomet i svart-hvitt. For en leser som hadde håpet på farger i årevis, var det ganske frustrerende.

Når jeg ser tilbake, kan jeg forstå noe av reaksjonen. De hadde vokst opp med et bestemt utseende. Historiene var tilrettelagt for dette formatet, og kraftige svarte streker, skygger og hvite flater var en del av opplevelsen de satte pris på. Fargene endret utseendet på et kjent blad. Lesere uten sterke preferanser tenkte antakelig langt mindre over det.

Det har av og til blitt hevdet at fargene førte til at opplaget sank. Det er jeg ikke overbevist om. At salget går ned etter en endring, forklarer ikke i seg selv hvorfor leserne forsvinner. Min egen mistanke er at andre forhold spilte en større rolle. Jeg ville nøle med å gi fargene skylden uten en langt klarere oversikt over hva som faktisk skjedde.

Det jeg kan beskrive, er min egen reaksjon: Jeg var glad for at fargene endelig hadde kommet.

Samme Fantomet, forskjellige tradisjoner

Senere oppdaget jeg hvor sterkt mine norske lesevaner hadde formet forestillingen min om serien. Andre steder hadde leserne lenge vært vant til Fantomet i farger.

I USA ble tegneseriebladene utgitt av Gold Key, King og Charlton mellom 1962 og 1977. Denne velkjente rekken omfattet 73 utgaver og sluttet med nummer 74, ettersom nummer 29 ble hoppet over. Historiene i farger ga en helt annen opplevelse enn det norske bladet jeg kjente.

De amerikanske søndagsstripene hadde sin egen fargetradisjon helt fra 1939. Det er et viktig skille når noen sier at Fantomet ble laget for svart-hvitt. Det er en rimelig beskrivelse av de tradisjonelle dagsstripene, men den passer ikke på hele avisserien. Søndagseventyr som norske lesere møtte i svart-hvitt, hadde opprinnelig vært presentert i farger.

India hadde enda en tilnærming. Indrajal Comics, utgitt av Times of India-konsernet fra 1964 til 1990, ble et viktig hjem for Fantomet. De indiske utgavene jeg har sett, brukte ofte ganske sterke farger – noen ganger rett og slett skrikende, etter min smak. Jeg ønsket meg farger, men det betydde ikke at jeg nødvendigvis likte alle fargevalgene i disse utgavene.

Forskjellene gjaldt også drakten. Det velkjente skandinaviske Fantomet var blått, mens den amerikanske originalen var lilla. For en leser som hadde vokst opp med den ene varianten, kunne den andre først virke feil. Det vi oppfatter som en figurs naturlige utseende, er ofte i stor grad bestemt av utgavene vi leste først.

Australia: en gradvis endring hos Frew

Australia hadde en tradisjon som lignet langt mer på den norske. Frew begynte å utgi The Phantom 9. september 1948, og fortellinger i svart-hvitt ble en varig del av bladets identitet.

Her er det verdt å merke seg en liten forskjell. Frew brukte farger inne i jubileumsutgaven fra 1998, men ikke på selve historiene. Det senere skrittet mot eventyr i farger var derfor noe annet.

Nye eiere overtok i begynnelsen av 2016, mens Dudley Hogarth fortsatte som redaktør. Samme år hyllet nummer 1748 Paul Ryan ved å trykke Terror’s Mutiny i farger, med et omslag i svart-hvitt. Det var en dristig omvending av den vanlige løsningen.

Frew prøvde deretter ut farger i enkelte utgaver og i materiale i årbøkene. Forlagets egne kommentarer i 2017 beskrev både den entusiastiske mottakelsen av Ryan-hyllesten og motstanden som senere kom fra noen lesere. Etter så mange tiår i svart-hvitt synes jeg en gradvis tilnærming var fullt forståelig.

Jeg fikk også gleden av å bidra. Mitt første fargeleggingsoppdrag for Frew var til årboken for 2017, der jeg arbeidet med Falk og Wilson McCoys S032 – The Female Phantom. Jeg fulgte de opprinnelige søndagsfargene nøye og klargjorde tegningene for et nytt opptrykk. Flere oppdrag fulgte.

Jeg har beskrevet dette arbeidet mer utførlig i Bringing the classic Phantom back to print. Det ga meg muligheten til å gjøre noe praktisk med en preferanse jeg hadde hatt siden barndommen.

Og hva med dagsstripene?

Dagsstripene ble tradisjonelt tegnet og trykt i svart-hvitt. Tegnerne måtte få rutene til å fungere ved hjelp av streker og heldekkende svarte flater alene, og jeg anerkjenner gjerne at den opprinnelige presentasjonen har sin egen verdi.

Fargeutgaver av dagsstripene er også blitt vanligere i nyere tid. Jeg forbinder denne gradvise endringen med perioden rundt slutten av 1990-tallet, men jeg vil ikke angi én bestemt startdato uten å undersøke den aktuelle avisen eller utgaven. At en dagsstripe ble trykt i farger ett sted, betyr ikke at alle utgivere gjorde endringen samtidig.

For meg er tiltrekningen den samme. Jeg kan glede meg over den opprinnelige stripen i svart-hvitt og likevel foretrekke en god fargeutgave. Både bevaring av originalen og tilbud om en fargelagt versjon kan være til glede for lesere som setter pris på tegningene.

En preferanse jeg selv har satt ut i livet

Preferansen min har holdt seg gjennom alle disse årene. Den ligger også bak mitt eget arbeid med å gi Fantomet-materiale farger for australske og norske lesere.

Arbeidet med sidene har gjort meg mer bevisst på hva god fargelegging krever. Strekene må fortsatt være tydelige. Skyggene må få gjøre jobben sin. Fargepaletten må passe til scenen, og når jeg restaurerer en søndagsside, er de opprinnelige fargene viktige for meg.

Jeg klarer fortsatt ikke helt å dele begeistringen til lesere som helst vil unnvære farger. Vi kan glede oss over de samme historiene og beundre de samme tegnerne, samtidig som vi ønsker forskjellige ting av den trykte siden.

For meg har fargene alltid gjort Fantomets verden litt mer innbydende. Gutten som ventet forgjeves i 1971, ville nok ha gledet seg over å vite at han mange år senere selv skulle bidra til å sette farger på noe av den.