EsseGesse – fra Davy Crockett til Kaptein Mark

Tre italienske serieskapere, deres helter og en lang historie i Norge.

Da jeg var svært ung, leste jeg sporadisk det norske Præriebladet. Davy Crockett var favoritten. Kaptein Miki i Vill Vest interesserte meg mindre. Etter hvert begynte jeg å kjøpe Præriebladet regelmessig, fortsatt i det lille «sjekkhefteformatet». Da Davy ble erstattet av Kaptein Mark, ble jeg skuffet. Jeg vet at mange satte pris på den nye helten, men for meg har Davy Crockett i Præriebladet alltid stått i en særstilling.

Som voksen fornyet jeg interessen. Jeg kjøpte nyere utgaver av Blek, Miki og Kaptein Mark og begynte forsiktig å stave meg gjennom en oversettelse. Det førte etter hvert til arbeid som oversetter og tilrettelegger for Egmonts Davy og Miki, som startet i 2014. Det ble 48 bøker à 216 sider, med en blanding av Blek og Miki i hvert bind. Kaptein Mark ble ikke nyutgitt i denne omgang.

Det er en ganske lang vei fra å lese små westernhefter som barn til å arbeide med historiene selv. Og bak dem sto de samme tre italienerne: EsseGesse.

Tre menn, ett navn

EsseGesse var samarbeidet mellom Giovanni Sinchetto (1922–1991), Dario Guzzon (1926–2000) og Pietro Sartoris (1926–1989). Navnet kom av uttalen av initialene i etternavnene, S–G–S. De hadde arbeidet med tegneserier hver for seg før de fant sammen omkring 1950. Sinchetto hadde blant annet tegnet Furio Mascherato etter manus av Andrea Lavezzolo; Guzzon hadde arbeidet med romantiske serier, også etter tekster av Sartoris.

Trioen kombinerte manusarbeid og tegning og utviklet en gjenkjennelig stil. At de klarte å produsere så mange sider gjennom flere tiår, med den tidens arbeidsmetoder, er bemerkelsesverdig. Men vi må skille mellom historiene EsseGesse selv laget og senere fortsettelser som ble skrevet og tegnet av andre.

Kinowa og den første store suksessen

Et tidlig felles arbeid var Kinowa, skrevet av Andrea Lavezzolo. Det var en mørkere hevnwestern enn seriene som senere gjorde trioen berømt. EsseGesse bidro som tegnere, men var ikke opphavsmenn til figuren.

Deres første store egne suksess ble Capitan Miki, lansert hos Editoriale Dardo 1. juli 1951 i Collana Scudo. Miki var en ung ranger, med de humoristiske følgesvennene Windy og doktor Salasso. Historiene kombinerte action, lovløse, indianere, militære konflikter og komiske avbrekk. Det var et godt utgangspunkt for ukentlige eventyr.

Den opprinnelige italienske Collana Scudo omfattet 708 små stripehefter, fram til januar 1965. Deretter fortsatte Miki i den kombinerte Collana Freccia, som også rommet Blek. Den samlede italienske originalutgivelsen av Miki regnes til 825 hefter, med avslutning i oktober 1967. De siste 117 heftene kom etter at EsseGesse hadde forlatt forlaget, og vi må derfor skille trioens produksjon fra den senere videreføringen. Blant dem som arbeidet med Miki etterpå, var andre manusforfattere og tegnere. Serien ble altså ikke nedlagt da EsseGesse sluttet, selv om den senere produksjonen fikk et annet omfang enn Bleks.

Blek – Davy Crockett i Norge

Il Grande Blek begynte 3. oktober 1954. Blek Macigno var den blonde kjempen som kjempet mot britiske rødjakker i Nord-Amerika før uavhengighetskrigen. Med seg hadde han den unge Roddy og professor Occultis.

I Norge fikk Blek navnet Davy Crockett, mens Roddy ble kjent som Tim. Navnevalget var forvirrende: Blek er ikke den historiske Davy Crockett, som levde senere og døde ved Alamo i 1836.

I Italia kom Blek i Collana Freccia, som ukentlige stripehefter. De første 25 fortellingsrekkene besto vanligvis av 21 hefter hver. Den 26. var kortere. EsseGesses siste arbeid kom tidlig i den 27. rekken i 1965, men bladet fortsatte med andre skapere. Den samlede opprinnelige italienske stripeutgivelsen nådde 654 hefter i 33 rekker fram til 1967.

Blek ble svært populær, også utenfor Italia. Nye historier og opptrykk kom blant annet i Frankrike og Jugoslavia. Det er derfor viktig å ikke behandle alt senere Blek-materiale som EsseGesses eget arbeid.

For meg hadde Blek en appell som de andre figurene ikke helt kunne erstatte. Den sterke helten, Tim og professoren, skogsmiljøene og de stadige oppgjørene med rødjakkene skapte en verden jeg gjerne vendte tilbake til.

Hvorfor sluttet de med Miki og Blek?

I 1965 brøt EsseGesse samarbeidet med Editoriale Dardo. Italienske framstillinger peker på økonomiske uenigheter og misnøye med avtalevilkårene. Jeg kjenner ikke alle detaljene i avtalene, men det er nærliggende å anta at spørsmålet om betaling og kontroll over figurene var avgjørende. Seriene solgte godt, men rettighetene til figurene var overdratt til forlaget. De tre kunne derfor ikke uten videre fortsette dem hos en ny utgiver.

Det er et avgjørende skille: EsseGesse sluttet å lage Blek og Miki, men figurene ble ikke nedlagt. Dardo lot andre forfattere og tegnere overta. Særlig Blek fikk senere et omfattende liv utenfor Italia.

Historier om svært høye opplag forekommer i italienske tilbakeblikk, men de nøyaktige salgstallene bør ikke presenteres som sikkert dokumenterte uten bedre kontroll. Selve bruddet i 1965 er derimot godt belagt.

Alan Mistero – forsøket på å bli egne utgivere

Etter bruddet forsøkte de å drive eget forlag under navnet SISAG. De lanserte Alan Mistero, en eventyrserie om en helt som blant annet brukte forkledninger. Men forlagsforsøket lyktes ikke, og serien stoppet etter 23 hefter.

Det viser at det å skape en populær serie ikke nødvendigvis betyr at man lykkes med å utgi den selv. Alan Mistero fikk senere nytt liv som tilleggsmateriale hos Bonelli. I Norge kjenner vi figuren som Allan Kjempe.

Kaptein Mark – en ny begynnelse

I september 1966 kom Il Comandante Mark, utgitt av forlaget som senere ble Sergio Bonelli Editore. Mark ledet patrioter i kampen mot britene ved Ontariosjøen. Rundt ham var blant andre Mister Bluff, Triste Gufas, hunden Flok og Betty.

Mark hadde noe av det samme eventyrpreget som Blek, men en annen ramme. Han var leder for en organisert motstandsgruppe, ikke bare en omreisende kraftkar. Og formatet var annerledes: Et månedlig blad på normalt 96 sider, der Mark-historien vanligvis fylte 64. Mark var altså ikke opprinnelig en italiensk sjekkhefteserie.

Den ordinære italienske serien fortsatte helt til januar 1990 og nådde 281 numre. Etterpå kom opptrykk, blant annet Tutto Mark, og spesialhefter med nye historier.

Pietro Sartoris døde i 1989, Giovanni Sinchetto i 1991 og Dario Guzzon i 2000. Guzzon fortsatte en periode etter de andres bortgang, med hjelp fra blant andre tegneren Lina Buffolente. Også andre manusforfattere kom til. EsseGesse som opprinnelig trio var borte, men figurene levde videre.

De italienske klassikerne i farger

Det er også verdt å nevne at Blek, Miki og Kaptein Mark i nyere tid har kommet i flotte italienske albumutgaver i farger, gjerne med omkring 75–90 sider i hvert bind. For Blek og Miki er dette en ganske annen presentasjon enn de små svart-hvite stripeheftene de opprinnelig ble kjent gjennom. Mark hadde riktignok større bladformat fra starten, men også hans historier har fått en ny innpakning.

Jeg synes det er interessant at seriene fortsatt blir presentert på denne måten. Det sier noe om den varige interessen for figurene, selv om vi må skille mellom historier laget av EsseGesse selv og senere produksjon fra andre skapere. Her vil jeg gjerne komme tilbake til de enkelte albumrekkene når jeg har kontrollert utgiver, årstall og innhold.

Norge: tre serier og mange omveier

Den norske utgivelseshistorien er langt mer innviklet enn det kan se ut til. Man må skille mellom bladets navn, selve serien, den italienske originalutgivelsen og senere opptrykk. Et blad kunne leve videre i mange år etter at den opprinnelige serien var slutt, og samme historie kunne dukke opp igjen i et helt annet format.

Kaptein Miki i Vill Vest

Vill Vest startet i 1953, med Kaptein Miki i ukentlige sjekkhefter. Min oversikt over denne perioden omfatter 809 norske hefter, fram til nr. 35/1968, «Slutt på alt –». I neste hefte overtok Allan Kjempe.

SE-bladene fulgte den italienske fortellingen i den opprinnelige rekkefølgen, og starten og slutten på hvert norsk hefte svarte til den italienske originalen. Men det betyr ikke at alt kom med. Da jeg senere arbeidet med nyutgivelsen, påviste jeg tre italienske hefter som manglet i den norske rekken. Det kan ha vært flere, særlig i den delen av serien jeg ennå ikke har kontrollert like grundig.

Italia hadde 825 Miki-hefter, mens den norske oversikten har 809. Det gir en forskjell på 16. Jeg vet ikke sikkert hvordan hele differansen skal forklares, og vil ikke uten videre si at samtlige 16 manglet i Norge. Det krever en sammenligning hefte for hefte. Sidekuttene som jeg kommer tilbake til nedenfor, forklarer ikke forskjellen: de forandret ikke hvor et hefte begynte eller sluttet.

Vi vet at EsseGesse sluttet med Miki i Italia i 1965, mens den norske utgivelsen fortsatte til 1968. Jeg har foreløpig ikke identifisert det eksakte norske heftet der andre tegnere overtok. Det er derfor for tidlig å si at Vill Vest nr. 35/1968 var EsseGesses siste.

Vill Vest fortsatte etter Miki med Allan Kjempe og fikk senere større bladformat. Fra nr. 5/1976 kom Miki tilbake i opptrykk. Bladet fortsatte helt til 1990, men den lange bladrekken må ikke forveksles med antallet originale EsseGesse-historier.

Davy Crockett i Præriebladet

Præriebladet startet sent i 1957, med Blek under det norske navnet Davy Crockett. Også her var det ukentlige sjekkhefter. Jeg har registrert 567 utgaver, fra nr. 1/1957 til nr. 32/1968.

SE-bladene fulgte den italienske rekkefølgen. Men i motsetning til det jeg lenge tenkte som leser, var ikke alle de 567 heftene tegnet av EsseGesse. Her har vi nå fått fastslått et nøyaktig skille.

Trioens siste italienske Blek-hefte var serie XXVII, nr. 3, «La liberazione di Stephen», datert 31. januar 1965. Det tilsvarer Præriebladet nr. 5/1968, «Stephen befris». Fra nr. 6/1968, «Spesialoppdrag», var det andre skapere som overtok. Dermed omfatter den norske rekken 540 hefter fra EsseGesse-perioden og 27 fra den senere produksjonen.

Og dette var ikke bare et tallmessig skille. Fra nr. 6/1968 ble tegningene etter min oppfatning merkbart «dårligere», til mange leseres forargelse. Forklaringen var nettopp overgangen fra EsseGesse til andre skapere i Italia. For meg ble Præriebladet med Davy Crockett aldri helt det samme igjen. Ikke lenge etter overtok Kaptein Mark.

Kaptein Mark og de norske opptrykkene

Da Kaptein Mark overtok i 1968, fortsatte Præriebladet først i det gamle sjekkhefteformatet. Det var egentlig en underlig løsning, for i Italia hadde Mark helt fra starten vært tegnet for et større bladformat.

De første 33 italienske Mark-historiene ble utgitt i Norge som sjekkhefter. Fra Præriebladet nr. 21/1972 gikk man over til større bladformat, og da var man kommet til italiensk historie nr. 34. Fram til 1980 fulgte ytterligere 51 nye historier, slik at norske lesere til sammen hadde fått 84 forskjellige Mark-historier. De kom ikke helt i samme rekkefølge som i Italia.

Fra nr. 1/1981 begynte bladet på nytt med den første italienske historien. Dermed ble de første 33 Mark-historiene endelig presentert i det bladformatet de opprinnelig var laget for. Da disse var gjennomgått, fortsatte opptrykkene med historier som allerede hadde stått i de større norske bladene.

Hvorfor valgte SE-bladene opptrykk framfor å fortsette med nye historier fra Italia? Det vet jeg ikke sikkert. Det er nærliggende å anta at muligheten til å gi de første 33 historiene en mer passende presentasjon var en del av forklaringen. Kanskje spilte også økonomi og ønsket om å bruke tilgjengelig materiale inn. Men dette er en antakelse, ikke en dokumentert redaksjonell beslutning.

Det er uansett påfallende at den ordinære italienske serien fortsatte helt til nr. 281, mens Norge stoppet etter 84 forskjellige historier.

Da originalhistoriene ble endret i Norge

Noe av det mest interessante ved å vende tilbake til disse seriene som voksen, var å oppdage hvor mye de norske utgavene var blitt bearbeidet.

SE-bladene fulgte riktignok den italienske hefteinndelingen for Blek og Miki, men i en lengre periode ble enkelte sider kuttet bort. Det var ofte korte gjenfortellinger av det som tidligere hadde skjedd, eller humoristiske mellomspill mellom hovedpersonene. Handlingen lot seg vanligvis følge likevel, men noe av rytmen og humoren gikk tapt.

Jeg mistenker at redaksjonen ønsket å frigjøre plass til oppgaver for barn og annet stoff. Det vet jeg ikke sikkert, men det er nærliggende å anta når vi ser hvilke sider som ble valgt bort.

Enda mer påfallende var sensuren. I én historie var en ågerkar ved navn Ali tegnet med karikerte ansiktstrekk som kunne forbindes med antisemittiske stereotypier. I den norske utgaven fikk han et mer nøytralt utseende og et annet navn. Her er det lett å forstå at redaksjonen kan ha hatt innvendinger mot originalens framstilling, men resultatet var uansett en omtegning.

Også vold og død ble dempet. Personer som i originalen ble skutt og døde, kunne i den norske versjonen framstå som om de overlevde. I et tilfelle ble en likvogn erstattet av en ambulanse med røde kors, slik at den døde tilsynelatende ble hentet til behandling. Også sterk drikke og alkoholbruk ble sensurert. Dette kunne kreve endringer både i dialogen og i tegningene.

Det er ikke nødvendig å fordømme alt dette ut fra dagens perspektiv. Norske redaktører arbeidet i en annen tid, med bestemte forestillinger om hva barn burde lese. Men for meg var det tankevekkende å se hvor forskjellig den italienske originalen og den norske utgaven faktisk kunne være.

Andre norske utgivelser

De tre heltene fikk også et liv utenfor de opprinnelige utgivelsene av Præriebladet og Vill Vest.

Davy Crockett (Blek) ble i en periode utgitt i bladet Apache, denne gangen med sider i farger. For lesere som først hadde møtt Blek i de små svart-hvitt-heftene, var dette en annen måte å oppleve tegningene på. Den nøyaktige utgivelsesperioden og hvilke historier som ble brukt, får jeg komme tilbake til.

Thule forlag utga dessuten ni bøker med Davy og ni med Miki, både som softcover og med harde permer. Det var dermed to separate bokrekker, ikke én samlet serie på ni bind. Også her vil det være nyttig å få årstall og eventuelle forskjeller mellom utgavene på plass senere.

Kaptein Mark fikk en norsk jubileumsutgave i 2016, en bok i farger med de italienske historiene nr. 1 og nr. 100. Det var et hyggelig gjensyn med en serie som for lengst hadde forsvunnet fra de ordinære norske tegneseriebladene.

Disse utgivelsene viser at interessen for EsseGesses figurer fortsatte lenge etter de opprinnelige sjekkheftene. Samtidig er det viktig å skille nye utgaver av gamle historier fra historier som faktisk var nye for norske lesere.

Davy & Miki – en ny utgivelse fra 2014

I 2014 begynte Egmont å utgi Davy & Miki i bokform, med begge seriene i hvert bind. Det ble 48 bøker à 216 sider i den utgivelsen jeg arbeidet med. Kaptein Mark inngikk ikke.

Jeg fikk ansvar for oversettelse og tilrettelegging. Det ga meg anledning til å arbeide med historiene på nytt, ikke bare som leser, men med et blikk for hva som faktisk sto og var tegnet i originalene. Den nye utgivelsen gjorde det mulig å presentere stoffet uten å gjenta de gamle norske inngrepene.

Jeg har sett andre bibliografiske registreringer med et høyere antall bøker knyttet til Davy og Miki. Det er mulig at slike oversikter også omfatter separate utgivelser med bare én av figurene. Jeg vet ikke sikkert hvordan alle disse registreringene skal forstås, men 48 er tallet for Davy & Miki-utgivelsen jeg selv arbeidet med.

Hvorfor husker vi dem?

Miki, Blek og Mark hadde tydelige helter, faste følgesvenner, humor og spennende fortsettelser. Men de var ikke like. Miki var den unge rangeren, Blek den sterke frihetskjemperen og Mark lederen for en gruppe patrioter. Fortellingsformen endret seg også da man gikk fra ukentlige stripehefter til månedlige hefter med lengre episoder.

Popularitet og personlig smak er ikke det samme. Mange satte pris på Mark da han overtok i Præriebladet. For meg var det en skuffelse. Det er ikke en dom over serien, men en del av min egen historie som leser.

At jeg senere kom til å arbeide med nyutgivelsen av Davy og Miki, ga forholdet til disse historiene en ekstra dimensjon. Jeg fikk ikke bare lese dem på nytt, men også arbeide med språket og presentasjonen. Det gjør meg nok mer oppmerksom på hva som faktisk sto i originalene, og hvordan de tidligere ble tilpasset norske lesere.

En gammel interesse som fikk nytt liv

Det finnes fortsatt detaljer i den norske utgivelseshistorien som jeg gjerne vil undersøke nærmere. Enkelte tegnerskifter, opptrykk og utelatte hefter er ennå ikke fullt kartlagt. Men det er ikke nødvendig å kjenne hvert eneste heftenummer for å forstå hvilken plass disse seriene fikk i norsk tegneseriehistorie.

Men hovedlinjen er klar. Tre italienske serieskapere fikk store suksesser med Miki og Blek, mistet dem ved bruddet med forlaget, forsøkte seg som egne utgivere og skapte deretter Kaptein Mark. I Norge fikk figurene et langt og til dels annerledes liv.

For min egen del begynte det hele med et lite Præriebladet og en helt som het Davy Crockett. At jeg mange år senere skulle få arbeide med de samme historiene, hadde jeg aldri forestilt meg. Kanskje er det nettopp derfor EsseGesse fortsatt betyr noe spesielt for meg.