Djevelens ryttere – fikk vi tross alt de beste på norsk?

Før norske lesere fikk møte de tre fra Texas i bokform, fikk de vite hvorfor general «Ole Devil» Hardin satt i rullestol. Den 18. september 1968 trykte bladet Western novellen «Djevelens høyre hånd». Der forsøker generalen å temme den brokete hingsten som Dusty Fog siden rir. Hesten kaster ham av, og han brekker ryggen. I samme nummer reklamerte bladet for Tre fra Texas, som skulle komme uka etter. Bladkompaniet hadde valgt en god åpning.

Det skulle bli 55 bøker under navnet Djevelens ryttere. Mange av dem har jeg lest om igjen. Da jeg etter hvert tok for meg noen av bøkene som aldri kom på norsk, var jeg nysgjerrig på hva jeg hadde gått glipp av. Jeg hadde knapt ventet at jeg skulle ende med å sette enda større pris på de gamle norske utgavene.

Engelskmannen som skrev om Texas

John Thomas Edson (1928–2014) begynte å skrive western mens han tjenestegjorde i den britiske hæren i Hongkong. En gevinst i et lotteri ga ham råd til en skrivemaskin. Gjennombruddet kom med Trail Boss, som fikk annenpremie i en forlagskonkurranse og ble utgitt i 1961. Texas kjente han da fra bøker og film. Første gang han selv satte foten i USA, var i 1974, seks år etter at Tre fra Texas kom i norske kiosker.

Edson blir gjerne kreditert med 137 bøker, de aller fleste westernromaner. Tre grupper er særlig interessante for oss. I Dusty Fog’s Civil War følger vi den unge Dusty som sørstatsoffiser. Piccadilly Publishing regner 12 bøker til den serien. Etter krigen finner vi ham på onkelens ranch, der han sammen med Mark Counter og Ysabel Kid utgjør kjernen i The Floating Outfit. Disse karene rir langs utkantene av ranchen og ordner opp når det oppstår vansker langt hjemmefra. Med 66 bøker er dette den største serien. Waco rir en tid sammen med dem før han får stjerne på brystet og egne saker å løse. I Piccadillys inndeling teller Waco sju bøker.

Familien og bekjentskapskretsen rakk enda lenger. Ole Devil fikk sin egen serie om ungdomsårene, og Edson fulgte slekta helt fram til Dustys barnebarn. Calamity Jane fikk også sine egne eventyr, åtte av dem på norsk. Her hjemme kunne Arizona ranger stå som nr. 28 og Drep Dusty Fog! som nr. 35 i samme bokhylle. Den ene følger Waco som lovmann, den andre sender Dusty tilbake til borgerkrigen. På begge omslagene sto det Djevelens ryttere.

Hva var det egentlig som manglet?

Bladkompaniet startet med Tre fra Texas, der de tre finner sammen. Så hoppet forlaget. Blodhevn!, som følger på andreplass i den engelske leserekkefølgen, kom først som norsk bok nr. 31. Her møter vi skotten Colin Farquharson, som vil gjøre inntrykk på Jeanie Schell. I A Horse Called Mogollon vil han fange en hingst til henne. Leser man de to etter hverandre, føles det som om det har gått svært kort tid. Likevel kom den siste boka først i 1971. Da Bladkompaniet lanserte serien i 1968, fantes den ennå ikke i bokhandelen.

Det samme ser vi i fortellingene om Charles Goodnight og kvegdriftene fra Texas. Goodnight’s Dream og From Hide and Horn kom begge i 1969. De ble til Venn eller fiende? og Hauk over hauk på norsk. Først i 1973 og 1974 kom Set Texas Back on Her Feet og The Hide and Tallow Men. Her får vi se hvem som har penger å tape på at rancherne selv kan drive kveget til markedet. Edson viser siden til begge bøkene når han forteller om Dustys arbeid med å overbevise rancherne om at de kunne nå jernbanen i Kansas. Disse to har en naturlig plass etter Goodnights første store drift.

I borgerkrigsserien gikk Edson enda lenger tilbake. Så sent som i 1996 fortalte han i Mississippi Raider hvordan Belle Boyd ble sørstatsspion. Den boka står nå først i Piccadillys utgave av serien. Når Edson begynte på manuskriptet, er vanskeligere å vite. Det utgivelsesårene viser, er hvor lenge leserne hadde kjent Belle før de fikk historien om hvordan hun ble vervet.

Og så er det Trail Boss. Debutboka kom aldri på norsk og har havnet som nr. 10 i leserekkefølgen. Jeg synes den er litt merkelig, men det er plasseringen som interesserer meg mest. Da jeg leste den, stusset jeg over hvor mye av handlingen jeg kjente igjen fra Hauk over hauk. Edsons første lesere fikk den opplevelsen i motsatt rekkefølge.

Når Dusty husker mer enn han burde

Det er en liten bemerkning i Tre fra Texas som jeg liker. Da nordstatsgeneralen dukker opp, frykter Dusty at han er ute etter fetteren Wes Hardin. Dustys første tanke går altså til familien. Først flere bøker senere, i Mannen med masken, får vi se hvordan Wes blir innblandet i en skuddveksling og må flykte, anklaget for drap. Den boka står som nr. 8 eller 9, alt etter hvilken oversikt man bruker. Å flytte den helt fremst løser heller lite. Der er Dusty, Mark og Kid allerede blitt kamerater.

Litt verre blir det i en historie med Belle Starr og Betty Hardin. Etter de øvrige holdepunktene ville jeg plassert den omkring bok 14 eller 15. Der omtales Dusty og Freddie Woods som et etablert par. For meg hører det forholdet hjemme flere bøker lenger ut, i Djevelens firkløver!. Jeg forbinder episoden med «The Quartet», andre del av The Half-Breed (på norsk El Cuchillo). Edson utvidet senere den fortellingen til Texas Kidnappers. Om bemerkningen om Freddie sto der allerede i den korte versjonen, tør jeg ikke si sikkert.

Slik gjenbruk kunne være både snedig og litt betenkelig. I en av bøkene jeg leste, kjente jeg igjen omtrent en tredel av handlingen fra en tidligere novelle. Resten var nytt. Også i Waco-serien utvidet Edson en kortere fortelling. Åpningsepisoden i Sagebrush Sleuth fikk i 1982 nytt liv som romanen Waco’s Badge. Når man leser for å få et nytt eventyr med en gammel kjenning, har det jo litt å si om det er Waco eller selve handlingen man har møtt før.

To hester og en forskjell

Det jeg setter mest pris på i de norske bøkene, er rytmen. Prøv åpningen av Tre fra Texas. En general får ordre om å hente Bushrod Sheldon hjem fra Mexico. Så får vi vite hvorfor Sheldon dro, hvem han tok med seg, og hvorfor oppdraget er alt annet enn enkelt. Edson unner seg god plass til å fortelle om det, og jeg leser gjerne videre. Jeg vil jo vite hvordan de skal få den gamle sørstatsmannen hjem.

I Arizona Range War fra 1996 kommer også en mann med en kraftig replikk på første side. Før han får snakke videre, får vi vite hvor i England aksenten hans stammer fra, hvordan tennene hans tar seg ut, hva slags klær han går i, og hvorfor det vekker mindre oppsikt å gå ubevæpnet i Prescott enn ellers i Arizona. Så slipper sidemannen til, og han skal også beskrives. Det er mye en rekker å få vite mens to mann veksler noen få ord.

De norske utgavene virker på meg en tanke forkortet. De engelske bøkene som aldri kom ut her, har jeg lest i oversettelser laget med KI. Det kan påvirke hvordan en lang setning flyter. Mer påfallende er likevel hva Edson velger å dvele ved i flere av de senere bøkene. En kvinnes utseende kan få en lengre og mer sensuell beskrivelse enn jeg var vant til. Etter et helt kapittel om den beste måten å sko en hest på var jeg mer enn klar til å ri videre.

Da tenker jeg på den brokete hingsten fra Western. «The Paint», som fortellingen heter på engelsk, fyller omtrent en tredel av en bok. Her opptrer også hestehandleren som allerede er død i Blodhevn!. At vi møter ham i live, plasserer novellen før Blodhevn! i handlingen. Jeg mistenker at Edson skrev den i ettertid, men her fungerer tilbakeblikket. Når jeg møter Ole Devil i Tre fra Texas, vet jeg hva det har kostet ham å sette seg på den hesten. Der synes jeg Edson bruker akkurat den plassen historien fortjener.

Fikk vi så de beste på norsk? For min del vil jeg svare at vi fikk mye av det beste. Av de utelatte bøkene jeg selv har lest, kan jeg godt leve uten de fleste. Noen er morsomme å ha fått med seg, selv om de betyr lite for helheten. Andre passer så godt inn at jeg gjerne leser dem sammen med de gamle. Men når jeg tar fram Djevelens ryttere igjen, er det fremdeles de norske bøkene som minner meg om hvorfor jeg i sin tid fikk lyst til å lete etter de manglende.