Davy mellom Dumas og Fantomet

En fange tar plassen til en død mann og lar seg bære ut av fengselet. Så blir han kastet i sjøen. Der var jeg ikke i tvil om hvilken bok jeg tenkte på, enda det var Præriebladet jeg hadde foran meg.

Da jeg arbeidet med Egmonts Davy og Miki, fikk jeg god anledning til å lese Davy på nytt. Den store, blonde pelsjegeren het Blek i den italienske originalen. De tre serieskaperne som kalte seg EsseGesse, lot ham slåss med engelske rødjakker, men ga ham også rikelig anledning til å drive gjøn med dem. Innimellom dukket det opp scener som fikk meg til å lure på hva de tre selv hadde lest eller sett på kino.

Fangen er det enkleste eksemplet. I Alexandre Dumas’ Greven av Monte Cristo kryper Edmond Dantès ned i liksekken etter sin døde medfange, abbé Faria. Han har tenkt seg hvordan han skal komme seg opp av graven. Det han ikke har tenkt på, er at fangene på Château d’If blir begravd til sjøs. Det er den vendingen jeg kjenner igjen hos Davy. En mann som spiller død, finnes det mange av i eventyrlitteraturen. Når han i tillegg går over kanten, skal det godt gjøres å la være å tenke på Dumas.

En engstelig lærer og en mann med mange ansikter

Andre ganger er det moro nettopp fordi jeg ikke er like sikker. I én historie opptrer Davy som en engstelig lærer om dagen, mens han om natten er seg selv og plager rødjakkene. Jeg tenkte først på Den røde pimpernell, men akkurat her ligger nok Zorro nærmere. Don Diego har jo atskillig bry med å overbevise omgivelsene om hvor lite de kan vente seg av ham. Davy har en tilsvarende oppgave, og med hans fysikk må jeg si jeg unner ham å slippe lærerrollen når kvelden kommer.

Da har jeg mer av Pimpernellen i tankene når den engelske spionen Il Pipistrello dukker opp. I bok 11 av Davy og Miki finner vi ham under den greie overskriften «Flaggermusa kommer». Han overtar andres roller så ubesværet at det knapt gir mening å spørre når vi får se ham som seg selv. Men han har også en vane som sender tankene mine i en helt annen retning: Han slår til en motstander og etterlater bokstavene G.B., for Great Britain, på kinnet. En Fantomet-leser trenger neppe mer enn den ene ruta. Her er det skurken som deler ut merket. Selv vil han helst ikke kjennes igjen, men hvem som har slått, skal det ikke være tvil om.

Så var det mannen i bandasjer. Slik jeg husker det, var han spedalsk og en kjeltring. Da han ble drept, overtok en annen rollen og kom seg unna rødjakkene. I Robert Louis Stevensons Den sorte pil finnes en mann som utgir seg for å være spedalsk for å komme seg hjem i fred. Det ligner, men derfra og til å si at det var akkurat den boka EsseGesse hadde i tankene, er det et godt stykke.

Jeg synes nå Davy er en morsom serie også der jeg ikke kjenner igjen en eneste scene. Og skulle noen vite hvor mannen med bandasjene kommer fra, hører jeg det gjerne. Inntil videre lar jeg ham slippe unna en gang til.